23. mai 1963 stod følgende i Astrid Lindgrens dagbok: «Jeg skrev de første små ordene på Emil fra Lønneberget». Siden den gang har den kreative gutten med det store hjertet blitt en kjent og kjær figur for barn i flere generasjoner. Agnes-Margrethe Bjorvand har skrevet etterord i den nye utgave av Emil fra Lønneberget av Astrid Lindgren og Björn Berg, som kom høsten 2013:
«Emil er en snill liten gutt»
– Alma Svensson, Emils mamma
Jo visst har mor Alma rett når hun sier at Emil er en snill liten gutt. Fem år er han, og med store blå øyne og lyst ullhår ser han ut som en engel. Allerede på første side i boka får vi beskjed om at vi ikke skal la oss lure av Emils snille utseende, for han er både vilter og sta og sterk som en okse, står det. Men fortelleren lurer ikke oss. Vi skjønner nokså raskt at selv om Emil allerede som femåring har lang erfaring med spell og har rukket å spikke femtifire tregubber, så har han et stort og varmt hjerte. For man er vel ikke slem bare fordi man vil slikke bunnen av suppebollen? Eller fordi man tilfeldigvis slumper til å svelge en femøring og blir sin egen sparegris? Og det er jo direkte omsorgsfullt å heise lille Ida opp i flaggstanga sånn at hun kan få se den fine utsikten?
Da Emil fra Lønneberget kom ut i 1963, var Astrid Lindgren (1907–2002) en etablert og respektert forfatter som hadde rukket å få mange prestisjetunge priser både i inn- og utland. Allerede i 1958 hadde hun f.eks. fått det som på den tiden ble regnet som den høyeste utmerkelsen en barnelitteraturforfatter kunne få, H.C. Andersen-prisen, også kalt ”Den lille Nobelprisen”.
Forventningene og kravene til Lindgrens bøker var høye, og noen av kritikerne var litt skuffet over den første Emil-boka. I en anmeldelse i avisen Expressen 20. november 1963, sto det for eksempel at ”Historiene om den smålandske rampegutten Emil er friskt fortalt. Men mye er nok gjort på rutine, og boka er absolutt ikke blant fru Lindgrens sterke kort”. Kanskje er det noe sant i kritikken. I hvert fall er det sikkert at de påfølgende bøkene om Emil er enda mer handlingsmetta, Emil har mange flere besøk i snekkerbua, vennskapet mellom Emil og Alfred blir tydeligere, humoren er mer framtredende, spenningen er større, og Emil framstår – forståelig nok – som en rundere og mer troverdig karakter etter hvert som vi blir bedre kjent med han. Men det er i Emil fra Lønneberget vi først blir kjent med Emil, det er i denne boka hans karakter etableres. Og det herlige Emil-kaoset som oppstår i siste kapittel, der Emil er frikar og spellemann på Hultsfredsmoen, peker framover mot de kostelige fortellingene om Vimmerby marked og auksjonen i Backhorva i de påfølgende bøkene.
Men hvor kom ideen om Emil fra? Mange av Astrid Lindgrens bøker har startet med et navn, og sånn var det også med Emil. ”Vet du hva Emil fra Lønneberget gjorde?”, ropte mormor Astrid av sine lungers fulle kraft til barnebarnet Karl-Johan en gang han ikke ville slutte å skrike. Da Karl-Johan endelig tidde, fikk han høre den første historien om Emil. Astrid Lindgren har fortalt at hun ikke visste hvem Emil var før hun fikk dette desperate behovet for å trøste et skrikende barnebarn, men etter en stund begynte plutselig den lille gutten fra Småland å leve sitt eget liv. Han gjorde det ene spellet etter det andre, og det var ikke mulig å stoppe han. Dermed ble det mange fortellinger om Emil og familien Svensson på gården Katthult i Lønneberget i Småland.
Først ble det tre kapittelbøker: Emil fra Lønneberget (1963), Nye spell av Emil fra Lønneberget (1966), og Emil fra Lønneberget gir seg ikke (1970). Deretter ble det filmer og tv-serie og bildebøker og lettlestbøker og sangbøker og kartongbøker for de yngste. I dag har Emil blitt et kjent varemerke. Det fins Emil-klær og Emil-leker, servise og bestikk, spill, malebøker og puslebøker og enda mye mer. Og hvis man tar turen til Vimmerby i Småland, kan man skaffe seg kopier av Emils ”mysse” og ”bysse”. De fins både på gården Katthult – eller Gibberyd, som gården der Emil-filmene ble spilt inn egentlig heter – og i temaparken Astrid Lindgrens Värld. I temaparken kan man dessuten møte Emil og alle de andre i familien Svensson. Bøkene med de originale fortellingene om Emil har heldigvis ikke blitt mindre populære med årene. Nest etter Pippi-bøkene og Brødrene Løvehjerte, er Emil-bøkene de mest solgte i Lindgrens forfatterskap. Bøkene er oversatt til femtito språk og utgitt i mer enn femti land.
Men hvordan ble Emil til den livlige og oppfinnsomme gutten vi alle kjenner og liker? Det fins ikke ett enkelt forbilde for Emil, men flere. For eksempel er han i slekt med både Astrid selv og faren Samuel August.
Samuel August (1875–1969) var en gutt på Emils alder rundt 1880, og det smålandske bygdemiljøet i Emil-bøkene minner mye om den tiden. Auksjonene og Vimmerby marked var høydepunkter i Samuel Augusts hverdag – akkurat som de er det for Emil og de andre smålendingene i bøkene. I likhet med Emil, tjente Samuel August penger på å være grindvakt, og begge fikk oppleve å fange seksti tjug kreps ei vakker augustnatt. Seksti tjug, eller snes, tilsvarer 1200 kreps, og det er, som Astrid Lindgren skriver, ”en ukristelig masse kreps”. Men den aller viktigste påvirkningen Samuel August hadde på bøkene om Emil, var nok alle detaljene han husket fra sin egen barndom. Han hadde et helt usedvanlig godt minne, og derfor ble han brukt som konsulent og oppslagsverk når Astrid f.eks. skulle vite hva ting kostet i gamle dager. Dessuten var han en svært god historieforteller, og det er takket være Samuel Augusts fortellinger fra virkeligheten at Lina oppgir ”jul og påske og Vimmerby marked” som årets tre store høytider (i Nye spell av Emil fra Lønneberget) og ”Tor og Frøya” som våre første forfedre (i Emil fra Lønneberget gir seg ikke).
Emils liv på Katthult likner også på Astrids barndom på gården Näs i Vimmerby. De var fire søsken som lekte og lekte, for eksempel lekte de ”Sikken blås”, akkurat som Emil og Ida. Men de måtte også hjelpe til på gården, og det kunne av og til være tungt arbeid. I Astrids barndom sov tjenestejentene på slagbenken på kjøkkenet, akkurat som Lina, og husmannskonene Ida i Liljerum og Marie i Vendladal kom og hjalp til med storvasken. Skumle fortellinger om spøkelser og gjenferd fortalte de også, akkurat som Krøsa-Maja (eller Sylte-Maja, som hun heter i de fleste norske oversettelsene). Kilne hester fantes det både på Näs og i Lønneberget. I virkeligheten var det Pelle, Samuel Augusts fetter og formann for alle gårdsguttene på Näs, som skjønte at en av hestene som skulle skos var kilen, men i bokversjonen er det Emil som har fått dette gode laget med hester. Og Griseknoen – han er kanskje inspirert av den lille grisen Manasse som Stina, lillesøsteren til Astrid, flasket opp og fikk beholde som sin egen. Kanskje er det heller ikke helt tilfeldig at Emil heter Emil? Ett av Astrids fornavn er Emilia, og hun ble født 14. november – den dagen Emil har navnedag i Sverige.
Det er imidlertid ikke bare Astrid Lindgren som har skapt Emil. Alle bøkene er illustrert av bildekunstneren Björn Berg (1923–2008), og også han har hatt sine forbilder for Emil. Astrid Lindgren fant fram til Björn Berg da hun i forbindelse med sitt arbeid som forlagsredaktør og sjef for barnebokavdelingen ved Rabén & Sjögren bladde i et bokmanus om nordiske hovedsteder. Hun fikk øye på et bilde av en liten gutt om bord på ei ferge i Stockholms skjærgård, og da hun så denne gutten utbrøt hun: ”Der er jo Emil! ”. To dager før jul i 1962 ringte hun hjem til Björn Berg, og det var kona Eva som tok telefonen. Da Astrid fortalte hva det gjaldt og beskrev Emil, sa Eva at dette var akkurat som å høre en beskrivelse av sønnen Torbjörn. Og dermed ble Torbjörn et visuelt forbilde for Emil i Björn Bergs illustrasjoner. Björn Berg gjorde grundig arbeid – ingenting ble overlatt til tilfeldighetene – og han skal ha æren for mye av den suksessen Astrid Lindgren har hatt med bøkene om Emil.
Med årene ble Emil den personen som Astrid Lindgren selv trakk fram som en favoritt, og da synet med årene ble svekket, var det blant annet Emil fra Lønneberget datteren Karin leste for henne. Og det er ikke bare forfatteren selv som ble glad i den livlige og oppfinnsomme gutten med det lyse ullhåret og de store blå øynene. Så heldig for oss alle, tenker jeg, at det en gang for lenge siden var et barn som skrek så høyt at Astrid Lindgren i desperasjon måtte dikte opp en helt ny gutt. Og så heldig for oss at denne gutten ble akkurat Emil fra Lønneberget, gutten med den kreative hjernen og det store hjertet.
