Redaktøren i Bokklubben Barn, Maren Kolle Riis, utfordrer stadig forskjellige folk til å presentere de beste leseopplevelsene for barn. Her er mitt bidrag til hennes blogg Marihøne.
Noe av det koseligste man kan gjøre med barna, er å lese høyt for dem. Jeg husker fortsatt at moren min leste for meg fra Selma Lagerløfs Nils Holgerssons forunderlige reise. Det var en fantastisk historie om lille Nils som blir forvandlet til en nisse på størrelse med en tommeltott og som så legger ut på en lang reise med villgjessene gjennom Sverige. Nå husker jeg lite av innholdet, men jeg husker at mor gråt mens hun leste. Broren min og jeg var nok også grepet av historien, men vi var aller mest forundret over at en voksen gråt sånn av en bok.
Den ”barneboka” som jeg liker best og som har presset frem mest tårer hos meg, er Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Jeg var bare 16 år da jeg leste den for første gang, og da var den akkurat kommet ut på norsk. Det var også første gang jeg merket at gråtingen hadde gått i arv. Jeg raste gjennom fortellingen om Karl og Jonatans kamp mot ondskapen og merket at jeg tapte kampen mot tårene. Senere har jeg snufsende lest Brødrene Løvehjerte flere ganger for barna våre, og jeg har merket den samme undringen hos dem som jeg og min bror hadde i forhold til vår mor.
De fleste kjenner vel historien i Brødrene Løvehjerte. Karl og Jonatan Løve blir gjenforent etter sine korte liv på jorden i landet Nangijala. Der skal de være bare lykkelige i Kirsebærdalen, der det lille hvite huset deres ligger. Men det viser seg at ondskapen eksisterer, også i dette paradiset. Naturligvis tar de opp striden mot den onde herskeren Tengil og dragen Katla, og blir de modige Brødrene Løvehjerte.
Brødrene Løvehjerte er en vakker eventyrfortelling som inneholder viktige moralske elementer. Da boka kom ut, ble det av noen hevdet at Astrid Lindgren nærmest reklamerer for selvmord fordi Jonatan får Karl til å hoppe med ham til neste dødsrike. Hver gang jeg har lest den, er det et av punktene som barna ønsker å snakke om, og det fører til interessante og vanskelige samtaler. Men det viktigste budskapet i boka er hvordan man skal opptre som menneske. Man må våge å ta opp kampen mot ondskapen i det store og i det lille. Og ondskapen er noe konkret, den er i menneskene. Bare hvis du våger å ta kampen opp mot den, er du et ordentlig menneske. Den viktigste kampen er i deg selv, du må våge å gjøre det du egentlig ikke tør – eller som vesle modige Karl tenker på slutten: «Ja, våger du det ikke nå, tenkte jeg, da er du en liten lort og blir aldri annet enn en liten lort.”
Et lite reisetips til slutt: Hvis du og barna dine også er fascinert av Astrid Lindgrens bøker, bør dere ta en tur til Astrid Lindgrens värd. Det er en park der eventyrene utspiller seg rett foran deg, med flere av Sveriges beste skuespillere i rollene. Der kan du bli overfalt av Karlsson på taket, for så, noen meter unna, se Emil løpe fra faren sin til snekkerboden. Det er et paradis for barn og barnslige voksne som vil ha noe annet enn vanlige fornøyelsesparker.
Opprinnelig publisering: 16. november 2010
