Jeg ville gjerne lage en åpen fortelling om en mamma som blir borte. Det kan være en mamma som stikker av eller det kan være en mor som dør eller som kommer i fengsel. Det kan også være en mor med psykiske problemer som må være innlagt eller som ikke klarer å være i familien sin i en periode. Men det kan også være så dramatisk at det er en mor som har tatt livet av seg. Fortellingen ble til boken En dag drar mamma.
Mange barn får ikke vite hva som har skjedd når mor eller far blir borte
Jeg tror det er veldig mange barn som ikke vet hva som har skjedd når en mor eller far blir borte. Ofte vil den andre forelderen skjule hva som har skjedd og holde tilbake detaljer, spesielt hvis det er dramatisk, og kanskje til og med omskrive hendelsen og pynte på hva som har skjedd.
Visste ikke at faren hadde tatt livet sitt
Jeg opplevde det da jeg var i barnehagen og tre kamerater mistet fedrene sine omtrent samtidig. Den ene skjønte ikke hva som hadde hendt. Det var hemmelig. Det var et mysterium. Alle andre visste det, at faren hans hadde tatt livet av seg, men ikke han. Jeg visste til og med metoden han hadde brukt.
Reiser nye spørsmål
Jeg syns det er veldig spennende, hva voksne forteller til barn – eller ikke forteller – av alvorlige ting, om ting de kanskje ikke takler selv, kanskje ikke vil innrømme for seg selv engang. Det å vite at noen har reist eller er døde eller i fengsel eller at de har tatt livet av seg, skaper også nye spørsmål, det er mange hvorfor-er, og det er mange hva-nå. Og det er mye kanskje.
Å miste et menneske
Det å miste et menneske for alltid eller for en periode, hvordan skal et barn forholde seg til det? For dette mennesket er fortsatt en del av livet til barnet, og selv om hun er borte, så fins hun fortsatt, det er jo fortsatt en relasjon der, men i hvilken grad og på hvilken måte? De andre voksne vil også forandre seg, det gjør også noe med dem. Og dette er også en del av den nye virkeligheten, hvor den som er igjen får en ny rolle. Jeg tror det er dette «En dag drar Mamma» handler om. Og det å gradvis akseptere sin egen reaksjon og situasjonen man bor i. Og også for andre å være klar over at ting tar tid og at alle sørger på hver sin måte.
Å finne figuren
Så skulle jeg finne figur. Det å finne figuren, hovedpersonen, er for meg den viktigste delen av tegnearbeidet. Dette er en metafor-historie, en fabel, så hovedpersonen kunne godt være rar, med fordel kanskje til og med. Fortellingen er fortalt ut i fra en jeg-person, og da er karakteren, typen, figuren den som skal bære hele vekta. Derfor brukte jeg veldig mye tid på å lete etter hovedfiguren min. Jeg tegnet mange ulike. Noen hadde rare farger på ansiktet, andre var mer nøytrale og pene. Noen var veldig snille. En så ut som en kloss som var rosa i fjeset. Den syns jeg var søt.
Noe av det fine med å ha en redaktør
Det som er veldig fint med å ha en redaktør, er at da kan jeg spørre, når jeg er usikker. Jeg spurte flere, men det var redaktøren min, Steffen, som valgte den figuren som det ble. Han syntes det så ut som om hodet var litt som en ballong, og det syns han passet til denne historien, og det syns jeg også.
Mye skyskap og himmel
Siden hovedpersonen min er mye i lufta, ble det masse himmel og luft. I starten syntes jeg det var litt kjedelig, men etter hvert ble det gøy å prøve å få liv i den himmelen. Jeg varierte med skyer og streker og farger, og det var også morsomt å tenke format når det gjelder høyde og det å stige opp i været. Det høye formatet gir jo mulighet til det. Det var også interessant å jobbe mer med landskap, trær, skyer, himmel. For meg er dette noe nytt, som gjorde at jeg måtte tenke litt annerledes, blant annet ved å bruke mye mønster og striper. Og så fant jeg noen trær på et bilde av Lili Elbe, som jeg ble veldig inspirert av. Da jeg trakk disse trærne inn i min visuelle stil, så skjedde det noe!
