Skrekkelig jul – litt av en tittel på Sveinung Lutros julebok. Men så handler den også om skumle skapninger som herjer i julen.
For advent og jul har ikke alltid dreid seg om kos og julefred eller om søte engler og gavmilde nisser som spør om det er noen snille barn her. I tidligere tider ble julen nemlig forbundet med skrømt, hekser og djevler.
Det er dette debutant Lutro forteller om i Skrekkelig jul. I boken har han hentet frem fortellingene om disse skremmende julefigurene; den mystiske julegeita, den snikende Perchta, kvinnetrollet Grýla og uhyrlige Krampus. Jeg lover at julen aldri vil bli den samme etter at du har stiftet bekjentskap med disse skapningen.
«Denne boken skremte skjegget av meg!»
Julenissen
Sveinung Lutro (f. 1977) har jobbet med film- og TV-produksjon og som lærer og miljøterapeut. Han har studert litteratur og sakprosa ved forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt (NBI). Han bor i Oslo og Skrekkelig jul er altså hans debutbok. Jeg har intervjuet Sveinung om hvorfor han ønsker å skremme jula av oss.
Illustrasjon Ronald Jakobsen
Her går vi og gleder oss til en jul med fred, fryd, glitter, røkelse og myrra – og grøt med smørøye og mandel, og så kommer du med en bok om juleskrømt og demoner?
Ja. Det høres nok litt rart ut. Demonen Lussi og kvinnetrollet Grýla er kanskje ikke de første assosiasjonene folk får når de tenker på jul.
Hva er galt med barnet i krybben, engler, vattnisser, ribbe og rakfisk?
Det er ingenting galt med koselige tradisjoner. Jeg elsker den hyggelige, romantiske julefeiringen. Men jeg tenker at julen er såpass romslig og mangfoldig at den tåler noen flere elementer også.
«Reklamen» sier at julen ikke kommer til å blir den samme etter å ha lest boken din. Driver du folkeopplysning?
Ja, det vil jeg si. Jeg tror ikke at alle er er bevisste på at julen, historisk sett, har hatt flere sider enn de vi forbinder med høytiden i dag.
Våre juletradisjoner er i stor grad knyttet til kristendom og kirke med røtter kun et par, tre hundre år tilbake, mens julen jo har en mye lengre og hedensk historie. Boken din lærer oss at julen er en miks av religion, folketro og eldgamle tradisjoner knyttet til vintersolverv. Er vi litt historieløse?
Mye av julens skikker er knyttet til kirken og kristendommen ja, men jeg vil si at de fleste tradisjonene vi har i dag kommer fra romantikken og fremveksten av borgerskapet på 1800-tallet. Det var i denne perioden at juletreet, gavene, glansbildene og julekortene spredte seg og ble vanlige. Disse tradisjonene har ofte kristen symbolikk i seg, men det var ikke kirken som skapte dem. Mange av skapningene jeg skriver om har antageligvis røtter i hedenske tradisjoner. Noen var kanskje skikkelser folk tilba og trodde på lenge før kristendommen spredte seg. Jeg tror de fleste er klar over julens hedenske opprinnelse, men at de ikke er bevisste på hvor «nye» de vanligste skikkene er, i et historisk perspektiv.
Hvordan er ditt eget forhold til julen?
Jeg er en stor julentusiast. Jeg er nærmest fanatisk. Jeg blir varm i brystet bare jeg hører første verset av «Rudolf er rød på nesen». Det kiler i magen bare jeg kjenner lukten av en mandarin.
Hvor fikk du ideen til denne boken fra?
En førjul hadde jeg planer om å lage et bakverk som tanten min laget til julefrokostene i oppveksten min. Det er et søtt rundstykke som heter julegeiter. Mens jeg lette etter oppskriften kom jeg over opplysninger om opprinnelsen til det merkelige navnet. Jeg fant ut at Julegeita var et skremmende vesen som bodde i skogene nær norske bondegårder. Det fæle beistet kom nærmere og nærmere gårdene dess nærmere jul det var. Dette var en svært uventet juleskapning, tenkte jeg. Jeg undersøkte saken og fant ut at det finnes flere lignende skumlinger andre steder i Europa. Jeg synes koblingen mellom jul og skrekk var en herlig kombinasjon som fortjente sin egen bok.
Du er blant annet utdannet innenfor film og TV, begge visuelle medier. Nå debuterer du som sakprosaforfatter. Hvor vil du plassere litteraturen, det skrevne ord, i dette landskapet?
Jeg har hatt ganske klare meninger om hvordan boken burde se ut. Jeg ville at den skulle være en vakker bok, med klassiske illustrasjoner og flott design. Heldigvis ble en svært dyktig designer, Therese Moe Leiner, og en utrolig flink illustratør med på prosjektet. Ellers vil jeg si at både litteratur og filmspråket handler om musikalitet og dramaturgi. For meg er det viktig at det jeg skriver har rytme, flyt og god oppbygging. Det håper jeg at jeg har fått til.
Du har en variert bakgrunn. I tillegg til kompetanse fra film- og fjernsyn har du jobbet både som lærer og miljøterapeut. Er det en fordel å ha litt «levd liv» i bagasjen når man skal formidle til et bredt publikum?
Jeg tror at jobbing med folk i krevende livssituasjoner kan være en fin erfaring å ta med seg uansett hva man skal gjøre. Jeg har sett et bredt spekter av menneskelig oppførsel. Det har forhåpentligvis gjort meg mer vidsynt og tolerant.
Ronald Jakobsen har levendegjort de uhyggelig skapningene og historiene i boken din med sine særegne illustrasjoner. Kan du si litt om samarbeidet?
Da redaktøren min og jeg skulle finne en illustratør stod Ronald øverst på ønskelisten min. Den forrige boken hans, I Morgentåkedalen, hadde bilder med noe av den mystiske stemningen som jeg ville formidle med mange av tekstene mine. Jeg liker å tegne selv og er svært glad i illustrasjon. Derfor snakket Ronald og jeg mye med hverandre underveis i prosessen. Jeg kom med innvendinger når det historiske ikke var korrekt, men jeg kunne også blande meg inn i det kunstneriske og tegnetekniske. Heldigvis var Ronald tolmodig med meg! Vi fikk et fint forhold synes jeg.
Har du noen litterære forbilder innenfor folkloristisk sakprosa og formidling av kulturhistorie?
Tor Åge Bringsværd er et stort forbilde. Jeg er veldig glad i flere av hans bøker om legender, myter og sagn. Noa og En gang ble Buddah spist av en tiger er mine favoritter. Av skjønnlitterære forfattere har Selma Lagerlöf vært svært inspirerende. Jeg kan lese legendene hennes om og om igjen. Hun skriver intenst og rørende, og er utrolig flink til å levendegjøre det verdensbildet folk hadde før opplysningstiden. Menneskene levde harde liv, men fant mye trøst i troen på magi og mirakler.
Er det med skrekkblandet fryd du nå sender den skumle boken din ut i verden?
Absolutt! Det har vært en nervepirrende førjulstid med mye å gjøre og mye å være spent på. Så langt har alt gått veldig bra!
