Jeg tror på friheten til å skrive om alt, for alle slags publikum; både unge og gamle. Det er veldig spesielt å kunne sette seg ned med friheten til å skrive akkurat den historien som brenner inne i deg – for så å få den publisert.
I Skandinavia finnes det ingen tabuer hva angår skriving, selv når man skriver for barn og unge mennesker. Bøker for ungdom som utforsker seksualitet, med eksplisitt språk eller «banning», sensureres ikke. Det er normalt for oss. Det er ingenting jeg ikke kan skrive om som ungdomsforfatter, og jeg vet at forleggeren min vil stå ved min side, uansett hva.
Her er et par eksempler, for å forklare hva jeg mener. Boka Fittekvote av Axel Hellstenius og Morten Skårdal, en roman om unge jenter i militæret, vant en litterær pris i 2011. Oversatt til engelsk ville tittelen på boken vært «Cunt Quota».
En annen bok, Tjuven, av Rune Belsvik, er rettet mot barn på omkring åtte år. I denne boka lærer Jolver, bokens hovedkarakter, å onanere, ved hjelp av sin venn Bob. Bob forteller ham om hvordan det kan føles godt å ta på seg selv idet man ser på nakne kvinner i et blad. Jeg kan ikke helt se for meg dette skje i Storbritannia … ennå.
Det er tradisjon for å ta barnets verden på alvor hos skandinaviske forfattere. Tenk bare på Astrid Lindgren, en av våre viktigste stemmer, som aldri skuffet sine unge lesere. Noen av de tingene hun skrev om var temmelig mørke og seriøse, og jeg er vel sannsynligvis ikke den første som har grått av hennes bøker. Jeg er veldig takknemlig overfor henne og alle de andre forfatterne som har våget å utfordre folks oppfatninger av hva bøker for barn og ungdom bør handle om.
I lys av denne tradisjonen var det nokså enkelt å holde det løftet jeg ga meg selv da jeg begynte å skrive bøker; å alltid respektere min unge lesers evne til å tenke selv, ikke være redd, og aldri unngå å skrive om potensielt smertefulle, flaue eller støtende temaer.
Jeg har mange gode kolleger med samme oppdrag. Den svenske forfatteren Gunnar Ardelius er berømt for sine ærlige, modige og briljante bøker om kjærlighet og seksualitet. Når hans bok Jag behöver dig mer än jag älskar dig och jag älskar dig så himla mycket (2006) skulle publiseres i Franrike, ville forleggeren sensurere deler av den. Gunnar sa selvfølgelig nei. I Russland var det full stopp – ingen ville publisere Ardelius’ bøker i det hele tatt. Da jeg møtte franske barn for å snakke om romanen Englefjes (2008), den første boken om den kvinnelige superheltinnen Engel Winge, bestemte noen av lærerne seg for å ikke la barna få lese den – boka blei ansett som upassende – språket er særdeles eksplisitt. På grunn av dette møtte ingen i klassen opp. Snille jenter skal ikke snakke eller oppføre seg som Engel Winge. Romanen Minus meg (2011), min ”snilleste”, minst provoserende utgivelse, var den første som ble oversatt til engelsk.
I Skandinavia, og særlig i Norge, er det mulig å leve av å være ungdomsforfatter, selv om man ikke er bestselgende. Her er det helt greit å skrive en debutroman, feile, for så å få en ny sjanse. Min debutbok ble publisert i 1998 – det var en grei debut, lovende, ifølge kritikerne. Den mest inspirerende setningen jeg leste var, og jeg husker det fortsatt: ”Ingelin Røssland har skrevet sin første roman, men det vil ikke bli den siste”. Jeg tok dette som et tegn på at jeg hadde potensiale til å vokse og bli bedre. Så jeg fortsatte å skrive, og bok for bok nådde jeg ut til flere og flere unge lesere.
I 2006 og 2007 begynte jeg å vinne priser, og bøkene mine begynte å oversettes; først til tysk, så til fransk, og så, med Minus meg, til engelsk. Å bli publisert på engelsk føles som et mirakel, men i virkeligheten er det hardt arbeid. For meg har det hjulpet å ha en forlegger som tror på meg, og som har latt meg få lov til å skrive bøker jeg følte at jeg måtte skrive, ikke bøker som markedet ville ha. Dette har vært et stort privilegium, både for meg og mange andre norske forfattere: Jostein Gaarder, som skrev bestselgeren Sofies verden (1991), Johan Harstad, som skrev den strålende sci-fi/skrekkromanen 172 timer på månen (2008) og Lene Ask, hvis vakre, billedrike roman Kjære Rikard (2014) akkurat ble publisert på engelsk.
Det å skrive for et ungt publikum regnes som viktig i Skandinavia, og det er ikke uvanlig for bestselgende voksenforfattere å skrive bøker for barn i tillegg, en holdning jeg vil si ikke har blitt adoptert av andre regioner ennå. Ta Jo Nesbø som eksempel, som primært er kjent for sine krimromaner om Harry Hole, men som også skriver den morsomme, lekne Doktor Proktor-serien for barn. Unni Lindell, en annen velkjent krimforfatter, skriver også barnebøker. Det samme gjør Jon Fosse. Hans romaner, noveller, poesi, essays og skuespill har blitt oversatt til over 40 språk. Også Simon Stranger, en kritikerrost voksenforfatter, skriver for ungdom. Hans prisvinnende ungdomsserie om Emilie har blitt tatt imot som ”den viktigste ungdomsromanen i vår tid”. Romanserien følger den norske tenåringsjenta Emilie, som konfronteres med verdens enorme ulikheter i leveforhold. Bøkene har blitt oversatt til flere språk, og vil forhåpentligvis også finne veien inn til det engelsktalende markedet. Aina Basso skriver historiske romaner for både voksne og barn, samtidig. Hennes bok Inn i elden (2012), om en heksejakt i Nord-Norge, er enda en godbit jeg håper det engelske publikum vil få anledning til å nyte en dag.
Friheten til å skrive hva som helst, uansett hvor trist, mørkt eller vanskelig det potensielt er, kan av og til gi deprimerende resultater. Men blandet med litt svart humor, kan selv de tristeste ting også få deg til å le.
Originalt publisert i The Guardian
Oversatt av Sandra Theting Aarstrand
