Ida Larmo (f. 1981) er en av vårens barnebokdebutanter. Boken hennes, Putekrigen, er en humoristisk, ellevill og fargerik bildebok som vil gå rett hjem hos alle små som har puten, bamsen eller koseteppet kjært, og har opplevd traumet når foreldre truer med vask. I boken møter vi Ida, som elsker puten sin; Verdens beste pute. Den kan hun kose med og knekke dunstilkene i. Når moren vil gi puten en tiltrengt vask, protesterer Ida kraftig. Det bryter ut putekrig, og da kan jo hva som helst skje.
Ida Larmo er utdannet i visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun jobber som illustratør og grafisk designer. Tidligere har hun illustrert flere bildebøker, men Putekrigen er hennes første «egne» bok, der hun står for både ide, tekst og illustrasjoner. I anledning debuten, har jeg intervjuet Ida til spalten Barndommens nattbord.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Farvel, Rune var en bok som gravde seg dypt inn i sjela mi. Mamma tok meg ofte med til biblioteket for å låne bøker. De himmelsk vakre akvarellene i denne boka fanget meg, så den ble med hjem først og fremst pga illustrasjonene. Sjokket kom da mamma leste boka på sengekanten og handlingen kom for en dag. Jeg hadde ikke møtt døden i familien eller blant nære venner, så jeg husker at det gikk opp for meg at alle skal dø, og ingen vet når og hvordan. Tipper jeg var 5-6 år. Det er jo gjerne da bevisstheten rundt liv og død gjør sitt inntog. Det kom faktisk som et stort sjokk det der med døden, og jeg har fortsatt et anstrengt forhold til den. Jeg synes rett og slett at folk kan slutte med det.
Ellers har den store boka om Theodor Kittelsen betydd mest for meg, og var en bok jeg druknet fullstendig i. Akkurat som Rune gjorde – dog ikke bokstavlig. Den sto i hylla hos mormor og morfar, og hver gang jeg var der satt jeg med den tunge, tjukke boka i fanget og studerte illustrasjonene om pesta som kom, svartedauen og avsnittet med «Har dyrene sjel?». Morfar ga meg boka til odel og eie for noen år siden, og er den fineste boka jeg har. Ikke bare boka i seg selv, men store deler av barndommen, som også ligger pakket inn mellom to tjukke permer.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Ja, som sagt var mamma flink til å ta meg med på biblioteket, og jeg fikk låne de bøkene jeg ville. Jeg husker gleden over å komme hjem med en pose med bildebøker, sitte på gulvet og bla forventningsfull i dem. Jeg likte illustrasjonene i Taremareby og Vivian Zahl Olsens strek. Albert Åberg-bøkene var også store favoritter, både historie- og illustrasjonsmessig. Det begynte å klø og kile i fingrene og hodet. Jeg fikk lyst til å tegne og fortelle. Jeg begynte, og sluttet aldri. Mamma leste også historier fra sine egne gamle barnebøker. Der var det kun én illustrasjon pr. historie, men det ga meg en helt annen, men vel så god opplevelse. Pappa leste ikke like ofte, men når han dro frem en bok om en mann som bodde langt til skogs og ble kjent med noen bjørner, uten illustrasjoner, satt jeg likevel som et tent lys. Å bli lest for er noe av det fineste med å være barn og jeg husker det som ganske magisk. Nye verdener åpnet seg. Det jeg gledet meg mest til da jeg ble mor, var å kunne lese bøker for barna på sengekanten. For min del er det den mest verdifulle stunden vi har i løpet av en dag.
-Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Bildebøkene fra barndommen var nok en ubevisst døråpner for min skapertrang og nysgjerrighet for menneskers historier. Hele livet har jeg brukt og bruker jeg over middels mye tid med gamle mennesker. De har en helt egen formidlingsevne. Alt går også litt saktere og har gitt meg tid til å la historiene deres, detaljene i omgivelsene og stemningen rundt det hele, få synke inn. Jeg har sittet lyttende og tegnet ved mangt et kjøkkenbord. De har fortalt meg så mye fint, trist og spennende som jeg har tatt vare på og pakket godt inn. I voksen alder har jeg også oppsøkt mennesker jeg kun har sett på T-banen, på TV eller via via, som gjør meg nysgjerrige. Jeg er alltid på jakt etter å fange historier, så de ikke går tapt, og jeg prater med alle. Møtene med disse menneskene har i de fleste tilfeller blitt til gode vennskap, fine historier og illustrasjoner som jeg formidler videre eller bruker som inspirasjon. Jeg sendte blant annet brev til verdens fineste gamle mann, som bodde enslig på ei fjellhylle i Hardanger, og før jeg visste ordet av det befant jeg meg ved kjøkkenbordet hans i ei hel uke med hvilepuls, vossakorv i magen og skissebøker stappfulle av historier fra et rikt liv, i tillegg til egne opplevelser. Jeg har også hele tiden blitt oppmuntret til å bruke tegneevnene mine hjemmefra. Jeg føler meg så rik som får muligheten til å formidle streker og historier som er sett, hørt om, opplevd og diktet opp. Det er dette jeg lever for.
