Han synes ikke at man skal undervurdere leserne bare fordi de er barn, og han farer rundt i landet til skoler og biblioteker der han møter sitt publikum. Det er aldri kjedelig der Reidar Kjelsen dukker opp.
Reidar Kjelsen bokaktuell med Rumpetroll
Rumpetroll er en ekte Løvunge. Her møter vi et litt uvanlig rumpetroll som promper og liker jenter. Ja, ikke bare liker, men synes jenter smaker godt.
– ER DET EN ELLER FLERE BØKER FRA «BARNDOMMENS NATTBORD», SOM HAR GJORT SPESIELT STERKT INNTRYKK PÅ DEG?
– Ja, det er flere. Opplagte svar er jo Where the wild things are av Maurice Sendak og Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen.
Litt mindre opplagt er kanskje Lupinella av Binette Schroeder. Det er disse bøkene jeg pleier å nevne hver gang jeg får dette spørsmålet. Men en bok som ikke er så kjent, og som helt klart har gjort et større inntrykk på meg enn jeg var klar over, er boken Jeg er en fisk av José Luis Garcia Sánchez/Miguel Angel Pacheco, illustrert av José Ramón Sánches.
Broren min fikk denne boken da vi var små, samtidig som jeg fikk boken «Jeg er et tre» i samme serie. Det stakk i hjertet da jeg sammenlignet de fantastiske illustrasjonene i «Jeg er en fisk» med de utrolig dølle tegningene i min. Det var nok jeg som slet ut min brors bok, og jeg fikk aldri fred i sjelen ved tanken på at den ikke var min.
– VAR DU AV DE HELDIGE SOM FIKK SITTE PÅ ET VOKSENFANG OG BLI LEST FOR SOM BARN? OG HADDE DU NOEN GODE STUNDER MED EN LESENDE VOKSEN PÅ SENGEKANTEN?
Jeg var veldig heldig. Mamma leste for meg hele tiden. Det gikk mye i eventyr der folk fikk skåret strimler i ryggen og gikk rundt med hodet under armen. Jeg satt mer i fanget enn på kanten av ting. Sengekanter gav flis i rumpa på søttitallet. Jeg lærte meg å lese gjennom tegneserier før jeg begynte på skolen. Mamma hadde nok en finger med i spillet her også.
– HVA HAR LITTERÆRE MØTER I BARNDOMMEN BETYDD FOR DIN SENERE SKAPENDE VIRKSOMHET?
– Jeg er en fisk dukket opp igjen her om dagen og jeg ser nå at mye av det jeg står for kunstnerisk har røtter i denne bokens brutalitet.
Jeg var fascinert av det groteske som liten, og det jeg fikk fingrene i den gangen har nok preget det uttrykket jeg har i dag. Spesielt alle tegneseriene for voksne som jeg fråtset i mens jeg koste meg med tanken på at dette var jeg ikke stor nok til. Richard Corben, Robert Crumb, Tanino Liberatore og Moebius var mine store helter! De grusomme folkeeventyrene er utgangspunkt for min egen bok Prinsessen som skulle til seters for å gjøre seg fet, der jeg parodierer disse.
