I Leons hemmelighet oppdager 16 år gamle Leon at han er forelsket – i Bendik.
70-årsjubilanten Tor Fretheim debuterte i 1982 med barneboken Markus kjenner ikke Supermann. I høst kom han ut med sin 20. bok, ungdomsromanen Leons hemmelighet, en nær og personlig historie om 16 år gamle Leon som oppdager at han er forelsket – i Bendik. Boken gir et troverdig og sårt portrett av en ung gutts erotiske oppvåkning og gryende erkjennelse av sin homofile legning. Følelser og tanker står i fokus, og krevende problemstillinger som kjønnsidentitet og kjønnsforvirring skildres på en usedvanlig klok og innsiktsfull måte. Romanen går rett inn tematikken som reises i NRKs populære serie, Skam, som viser forelskelse mellom to unge gutter på en svært naturlig måte.
Tor Fretheim har i hovedsak skrevet bøker for barn og unge lesere. Han har skrevet i flere sjangere, også dramatikk, og er en erfaren og ettertraktet oversetter. Bøkene hans er kritikerroste og oversatt til flere språk, og han har mottatt en rekke priser både i Norge og i utlandet. Blant disse Aschehougprisen, Gyldendals legat, flere av Kulturdepartementets litterære priser, Kritikerprisen, Riksmålsprisen og tre ganger Den østerikske ungdomsbokprisen. Imponerende! Jeg har intervjuet Tor Fretheim i forbindelse med høstens sterke roman.
– Leons hemmelighet er din bok nummer 20. I tillegg har du fylt 70 vitale år. Et skikkelig jubileumsår, dette. Gratulerer!
– Takk skal du ha! Det er alltid spennende med en ny bok, men denne gangen syns jeg at det er ekstra spennende. Det er lenge siden jeg har strevd så lenge med en bok, men jeg ville ikke gi meg. Jeg syntes at fortellingen om Leon måtte skrives, og det var bare jeg som kunne gjøre det. Såpas selvtillit bør en forfatter ha.
– Du har en solid journalistkarriere bak deg. Ryktene sier at du blant annet har vært NRKs korrespondent i Sør-Amerika. Når tok forfatteren Tor Fretheim over?
– Vet du hva? At jeg har jobbet i Sør-Amerika er ikke sant i det hele tatt! En eller annen gang ble dette skrevet på en nettside, siden har det spredd seg og umulig å dementere alle steder. På skoler bruker jeg dette som et eksempel på at vi ikke skal stole på nettet. Men det er sant at jeg var journalist. Så oppdaget jeg at jeg kunne nå mange flere med litteraturen enn med en avisartikkel. Boken lever så mye lenger og leses bedre.
– Det er 34 år siden du debuterte med barneboken Markus kjenner ikke Supermann (1982). Siden har du i all hovedsak skrevet for barn og unge. Kan du si litt om dette valget?
– Det er et helt bevisst valg. Som journalist jobbet jeg mest med barn og unges rettigheter. Det er dette jeg fortsatte med som forfatter. Jeg vil være solidarisk med unge mennesker, kanskje til og med være en slags talsmann. Og så syns jeg at unge lesere er mer interessante å møte enn voksne. Det vet jeg fra mange skolebesøk.
– I Leons hemmelighet tegner du et vakkert, sårt og troverdig portrett av en ung gutt. Hvem er Leon?
Tor Fretheim: – Jeg vil være solidarisk med unge mennesker
– Du har lagt historien om Leon opp til vår tid, med pc og facebook. Like fullt skaper Leons gryende erkjennelsen av egen homofili vonde og forvirrende tanker og følelser, og viser en ung gutts opplevelse av utenforskap på grunn av seksuell legning. Skal dette aldri ta slutt?
– Vil det ikke alltid være vanskelig å være ung og finne ut av ”hvem er jeg egentlig?” Som homofil skiller man seg ut fra de fleste andre, vi er i mindretall og annerledes. Angsten for å bli satt utenfor har vi jo alle sammen på en eller annen måte. På den annen side kan det også være en fin følelse å være litt annerledes, noe for seg selv, liksom.
– Gode krefter bidrar stadig til større åpenhet og mindre diskriminering og fordommer rundt homofili. Et godt eksempel er den populære og prisbelønte serien Skam. Her skildres blant annet forelskelsen mellom to unge gutter, Even og Isak, på en velsignet naturlig måte. Selv har du bidratt gjennom bøkene dine, og nylig var du en av flere eldre homser, som «sto frem» i en stor reportasje i Dagsavisen. Endringer i lovverk, liberalisering innenfor kirken, «kjendiser» som står frem, Oslo Pride.. Alt dette til tross – skoen trykker jo fortsatt?
– Jeg er helt sikker på at svært mye er blitt bedre. Vi er beskyttet gjennom lover og regler, og vi kan snart gifte oss i kirken – om vi vil det. Men fordommer forsvinner ikke med nye lover. Vi er redde for ikke å bli godtatt som den vi i virkeligheten er. Det er et tankekors at de færreste av oss våger å leie hverandre på åpen gate. Det er veldig sjelden at vi ser noen gjør det. Vi kan risikere å bli slått rett ned. Ennå får jeg høre at homofili er en privatsak som vi ikke skal bry andre med, og det høres ut som om det bare dreier seg om sex-livet vårt og at det liksom skal være så ekkelt.
– Kan du fortelle litt om din egen erkjennelsesprosess og vei «ut av skapet»?
– Jeg ante jo som helt ung at det var et eller annet som ikke stemte inni meg. Jeg ble nok forelsket i en og annen gutt. Men ante ikke forskjellen på nært vennskap og forelskelse. Jeg kjente ingen som fortalte at de hadde det på samme måte, men de må ha vært der. De homofile jeg så var så tydelig homofile, om du skjønner hva jeg mener. Så feminine. Selvfølgelig er det helt greit. Men det stemte ikke med meg. Først etter et ekteskap våget jeg å innrømme for meg selv at ”visst er jeg homo”. Så var jeg så heldig at jeg ikke lenge etterpå møtte ham som jeg nå har bodd sammen med i 40 år.
– Du er selv far og bestefar og har i årevis truffet barn og unge gjennom skolebesøk. I bøkene dine viser du en stor innsikt i unge sinn. Hva tenker du om at så mange i dag sliter med en følelse av ikke å være bra nok, enten det gjelder prestasjoner, utseende eller seksuell legning?
– Det er vanskelig å gi råd syns jeg. Vi er jo så forskjellige alle sammen. Men jeg mener det er viktig og riktig å gi seg selv god tid. Ikke alle klarer eller kan stå fram heller. Det skal vi også respektere.
– Du har skrevet i flere sjangere; sakprosa, skjønnlitteratur og dramatikk, og er også en skattet oversetter. Hva har du hatt størst glede av i arbeide ditt? Og hva er drivkraften din?
– Jeg er jo mest glad i å skrive egne bøker, hvis jeg kan si det sånn. Journalisten i meg våkner alltid når jeg begynner på nytt stoff. Da blir det mye kildearbeid. Så er det min oppgave å gjøre dette til så god litteratur som mulig, til kunst og ikke journalistikk. Det er ofte veldig alvorlige temaer jeg tar opp. Derfor har jeg vært heldig som har fått oversette blant annet noen av bøkene om Mamma Mø og alle bøkene om LasseMajas Detektivbyrå. Da kobler jeg hjernen min over til noe helt annet og kan rett og slett kose meg på jobben.
– Har du noen litterære forbilder?
– Det er neppe sikkert at jeg hadde skrevet bøker for unge lesere hvis jeg ikke hadde lest og ikke minst blitt kjent med Tormod Haugen. Han var den store banebryteren. Så vil jeg også nevne svenske Per Nilsson som jeg har oversatt mye av.
– Det virker ikke som du har tenkt å pensjonere deg med det første. Kan du røpe om du har noen nye bokprosjeter i ermet til glede for unge lesere?
– Kanskje har jeg skrevet min siste bok? Men det sier jeg hver gang. Jo da, jeg har konkrete planer, men sier det ikke til en levende sjel.
