Hun har også illustrert andre forfatteres bøker. Nå er Jill aktuell med Bella og Bob lager bøll, en komisk, fartsfylt fortelling om å rømme etter å ha spist opp glasuren til mammas «TV-opptakskake». Og om den lange veien hjem igjen. En slag roadtrip på trehjulssykkel med tilhenger. . Boken er et fint påskudd til å intervjue Jill til spalten Barndommens nattbord.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Det var mange barnebøker hjemme hos oss, og jeg leste dem sjelden fra begynnelse til slutt, slik jeg gjerne gjør i dag. Ofte var det bare ett eller to bilder jeg ville se på, det var noe i de bildene jeg måtte få tak i. Bildet av grisene som smilende, helt bekymringsløst vandrer over brostein med kniver og gafler i ryggen … Jeg kjenner fortsatt følelsen av knivene i ryggen når jeg ser omslaget til Gabriell Scotts Boken om de fire dukkene, illustrert av Kari Bøge. Hva boken handler om, aner jeg ikke, men i mitt hode bor den sammen med Tina Charles´ lette disco I love to love. Jeg må ha hørt på plata mens jeg så på bildet, slik jeg antakelig har rotet utover Abba-plater mens jeg leste Barbapappas Ark. Oppslaget av dyrene i romskipet og illustrasjonen på Abbas Greatest Hits – du vet, det med skoene, Björn i smilende platåsko, han spiller på elefantbass og Agnetha bruker elefantens tunge til mikrofon, de katteaktige dyrene som jamrer og klamrer seg fast rundt Fridas hofter, Bennys leopardfot inn i pantergapet – de to bildene henger sammen, de gjør fortsatt det, og de har med seg lyden av Bang-A-Boomerang, Nina Pretty Ballerina og Mamma Mia.
De fleste bøkene jeg leste som barn, husker jeg ikke, ikke egentlig, men så husker jeg likevel, jeg kjenner følelsen av dem.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Jeg likte nok best å holde på med bøkene alene. Da fikk jeg bruke tid på det som var viktig, som det med grisene og arken. Det er ikke alltid andre begriper hvor det brenner mest, at man ikke vil ha hele boka, men bare det ene bildet. Likevel, vi ble lest mye for, mine to søsken og jeg. Jeg forbinder det med kveldsmat og det var gjerne lange bøker og vi måtte vente helt til neste kveld for å få fortsettelsen.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Det kan ha hatt mye å si, kanskje ingenting, det vet jeg ikke. Jeg husker imidlertid gleden ved å forsvinne inn i noe jeg kanskje ikke visste fantes, det var helt andre verdener der ute, inne i bøkene, i bildene, og jeg har nok aldri sluttet å ønske meg dit, bort og vekk og inn i noe annet for en stund. Jeg likte det som barn og jeg gjør det fortsatt. Om jeg aktivt leter etter noe som binder sammen bøker jeg leste som barn og de bøkene jeg selv har laget, er det nærliggende å nevne navnesøsteren min i Fam Ekmans Hva skal vi gjøre med lille Jill.
Jeg hadde aldri truffet eller hørt om andre som het Jill da den boka en dag kom hjem til oss. Jeg fikk det straks for meg at vi to måtte ha mye til felles – på samme måte som jeg en stund mente at jeg nok likte sild ekstra godt fordi det rimte på navnet mitt. Og så satt hun der, da, i stolen sin. Og jeg satt der på den forblåste øya. Den andre Jill kunne krype inn i bilder og finne nye, helt andre verdener. Jeg funderte mye på det, var det mulig, kunne man virkelig gå inn i et bilde og bli der? Den andre Jill flykter fra den verdenen hun egentlig lever i, hun drar og kommer ikke tilbake.
Å krype inn i en annen verden, forlate noe for så å finne noe nytt og uventet, flukt i en eller annen forstand, dette er nok noe som går igjen i flere av bøkene mine. Hvorvidt det faktisk har noe å gjøre med bøkene jeg leste som barn å gjøre, vet jeg likevel ikke. Det er lett å finne en svak streng mellom dem og mine egne bøker sett i ettertid, men hukommelsen lyver og jeg husker trolig best det jeg opplever som relevant i dag. Kanskje ville jeg laget akkurat de samme bøkene uten de litterære møtene jeg hadde som barn, det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg er glad for å ha dem med meg.
