Møt høstens barnebokdebutanter: Rune R. Moen

Rune Rogndokken Moen (f. 1973) er en av høstens mest stilsikre debutanter med den moderne «gutteboken», Redd Ronny!. Her møter vi Stian og en kamerat, som begge er nokså slappe og hjemmekjære dataspillentusiaster. Men en dag skjer det noe som tvinger dem ut i skogen for å redde to eldre gutter. Brått må de forholde seg til elementer de ikke kjenner.

Historien byr på situasjonskomikk og gode replikker, men under den humoristiske overflaten lurer et alvor om det å bli stor. Opplevelsen lærer guttene noe om både natur og om vennskap – men mest av alt om selve livet. Boken er illustrert av Ronja Svenning Berge.

Rune bor på Hamar. Han er en dreven faglitterær og skjønnlitterær oversetter. I 2013 ble han tildelt Bokhandelens faglitterære oversetterpris. Det er faglig tyngde i både språk, komposisjon og innhold i denne finstemte debuten.

– Du er en av høstens sterke barne- og ungdomsbokdebutanter. Hvordan kjennes det?
– Forløsende. Men likevel naturlig. Dette skjedde jo egentlig for nesten et år siden for mitt vedkommende, så jeg har fått et ganske profesjonelt forhold til det i løpet av tiden som er gått. Å gi ut bok er tidkrevende, og man må være tålmodig. Holde på som vanlig.

– Som dreven oversetter lever du av språk og andres diktning. Hvordan har det vært å skrive selv?
– Det har vært veldig frigjørende. Både mentalt og rent fysisk. Som forfatter jobber jeg minst like mye med underbevisstheten som foran tastaturet, derfor blir jeg ikke like bundet til kontoret som når jeg oversetter. Da jeg studerte, var det en venn av meg som pleide å tulle med at han ble så sliten i underbevisstheten av å skrive hovedoppgave. Det er litt sånn nå, også. Jeg er veldig sliten i underbevisstheten.

– Var det opplagt at du skulle skrive for et yngre publikum?
– Snarere tvert imot. Jeg hadde aldri vurdert det engang. Sikkert av forfengelighetsgrunner. Men plutselig dukket det opp en konkurranse hos Cappelen Damm, der vinneren fikk bokklubbutgivelse i tillegg til en pengepremie. Jeg tenkte at dette kunne være en start og satte i gang. Men så ble jeg ikke ferdig til fristen. En rekke tilfeldigheter førte til at manuset mitt til slutt havnet hos den samme redaktøren som hadde tatt initiativet til konkurransen. Uten at noen av oss visste det. Og nå er boken her. Foreløpig er det prosjekter for et yngre publikum som ligger i kø (i underbevisstheten).

– Du tar tak i en, gjennom alle tider, aktuell problematikk: «Dagens ungdom». Dagens barn og unge lever i en delvis virtuell og svært velorganisert verden. Dette er historisk sett noe helt nytt. Kan du si litt om dine tanker rundt dette?
– Først og fremst vil jeg si at jeg på ingen måte ønsker å være moraliserende. Det er nok aldri slik at det alltid var bedre før. Denne tematikken er kun et utgangspunkt for det jeg håper er en god og morsom historie. Samtidig danner det en fin kontrast som lar seg utnytte litterært. Det har gitt meg en mulighet til å la en gjeng med «dagens ungdom» få prøve hvordan det var å vokse opp på åttitallet.

– Kompisene du skriver om lever et «moderne» barneliv, og har liten erfaring med natur og naturkrefter. Dette blir det brått slutt på?
– Ja, det skjer noe som gjør at de selv søker ut i skogen. Opplevelsene der blir voldsomme i forhold til det livet de lever til vanlig. Men de må jo redde Ronny.

– Noe av det jeg husker best fra egen barndom var frihet fra voksne; hjemmeværende mødre som sa: – Gå ut og lek! Uansett vær og vind. Vi flakket rundt over store områder, også i skogen, fra førskolealder; til fots, på sykkel eller med spark, og hadde mange hemmeligheter. Har barn i dag mistet noe vesentlig?
– Det er skummelt å si det kategorisk. Da høres man fryktelig gammeldags ut. Samtidig ser jeg at barn opplever en egen glede når de får en smak av denne friheten. Når de får ta ansvar selv og klarer det. Men det er vanskelig å gjennomføre også. Vi er curlingforeldre. Vi koster videre. Og når det gjelder hemmeligheter, tror jeg den digitale arenaen byr på nok av muligheter som vi voksne ikke har tilgang til.

– Vennskap er også et tema som står sentralt i Redd Ronny! ?
– Den typen opplevelser som skildres i Redd Ronny!, er ikke noe det går an å oppleve alene. Det må et samhold til, noen å dele det med. Dynamikken i en sånn guttegjeng er jo selve livet i en periode. Det fantes ikke noe annet, sånn jeg husker det. Vi var overlatt til oss selv fra første skoledag. Jeg vet at dette ikke er sant, men det er sånn jeg husker det. På en positiv måte.

– Du byr på både humor og komikk i boken din, men også et stort alvor. Hva betyr humor for deg – generelt sett, men også som litterært virkemiddel?
– Humor gjør livet lettere. Og bedre. Det samme kan kanskje gjelde for noen typer litteratur? Jeg opplever at yngre lesere nesten blir lettet når de ser at bøker kan være morsomme. Jeg ønsker å ha færrest mulig transportetapper i det jeg skriver. Hvis det ikke er spennende, kan det være morsomt. Eller trist. Og humor er ikke nødvendigvis noe som skjer i boka. Det kan være måten noe sies på. Bare en liten vridd formulering som gjør at folk ser noe for seg. For meg er dette det aller viktigste. Handlingen er egentlig bare en unnskyldning for å kunne holde på med det der.

– Har forfatterlivet gitt mersmak?
– Utvilsomt.

– Har du noen litterære forbilder innenfor sjangeren du selv har kastet deg uti?
– Jeg må innrømme at Redd Ronny! delvis er inspirert av kortromanen The Body av Stephen King, som senere ble filmatisert med tittelen Stand by Me (på norsk Venner for livet). Den følelsen av samhold og frihet King formidler her, ga meg assosiasjoner til egen barndom og var selve utgangspunktet for min egen historie. Ellers må jo alle lese Ronja Røverdatter. Jeg har hørt at gutter nesten utelukkende vil lese bøker med gutter som hovedperson, mens jenter oftere vil lese begge deler. I så fall må Ronja være unntaket. Og jeg tror Ronja har rett: Man må nok ned til elva for å klare å passe seg for den. Jeg sammenligner på ingen måte disse bøkene med min egen, men det er i hvert fall verk det går an å strekke seg etter.

– Som oversetter leser du mer enn de fleste. Har du noen favorittforfattere? Eller favorittverk?
– I sakprosasjangeren er det nok Christopher Hitchens, som slo vilt rundt seg til alle kanter med et nesten overdrevet velformulert språk. Ellers liker jeg godt Wladimir Kaminer. Og Tim Parks. Og generelt sett bøker som tar deg med til ukjente steder, gjerne sjangerkombinerende verk som Tigerjakt av John Vaillant og Havboka av Morten Strøksnes. Og for noen år siden var jeg litt opphengt i Ole Brumm. Pleide å kjøpe den i alle land jeg var i, så jeg har den på en del språk. Og fikk lagd meg min egen t-skjorte med Shepard sine tegninger. Ellers blir jeg litt mett av bokstaver i jobben, og har derfor ikke lest så mye som jeg ønsker de siste årene. Ganske nylig oppdaget jeg imidlertid Kyrre Andreassen, og det er en sann glede.

– Hvilke håp og forventninger har du til mottagelsen av boken din?
– Jeg håper at teksten blir sett, så klart. For et par år siden var jeg på jobbreise til Newcastle. Jeg satt på lokalflyet fra Amsterdam, som var så lite at bare de aller minste flyvertene fikk jobb der, så vidt jeg kunne skjønne – og selv de skallet i taket – og der opplevde jeg to sekunders eksistensiell angst der jeg tenkte: «Hva er det jeg vil, egentlig?» I øyekroken så jeg en passasjer på den andre siden av midtgangen som satt oppslukt over en roman. Og da kom svaret med en gang. Jeg vil være en som gir folk muligheten til å sitte sånn på fly, oppslukt av en bok. Jeg er nok ikke helt der ennå, men jeg har fått tilbakemeldinger om at lesere jeg kjenner, både voksne og barn, har et stort utbytte av teksten min. Både latter og tårer har forekommet. Jeg har ikke større håp og forventninger enn det, egentlig. Men det hadde vært artig å se en vilt fremmed med boka mi en gang.