Mathias Nyhagen Asplund (f. 1988) bor for tiden i London, der han skriver, går på audition og spiller i ulike teateroppsettinger. Denne våren debuterer han med barneboken Der ingen finn oss. Dette er en fortelling om to barn, som på hver sin måte har det vanskelig, men som evner å løfte og støtte hverandre i det vonde. Sammen drar de på en reise inn i fantasien.
Utdrag fra boken
«Han er sjuk, så sjuk at han ikkje går på skulen. Ho trivst ikkje på skulen, dei andre er ikkje greie mot henne. Dei to møtest mellom blokkene, og han tar henne med inn i fantasien, inn i eventyr dei skapar sjølv. Dei vil heller vere i fantasien enn i den verkelege verda. Der er dei sterke, der kan dei gjere som dei vil!»…han tar henne med inn i fantasien, inn i eventyr dei skapar sjølv.
– Hvordan har debutanten det om dagen? Kjennes det bra?
– Jeg har det bra. Jeg har nettopp lest inn lydbok av Der ingen finn oss. Det var spennende.
– Kan du fortelle litt om ideen og tankene bak debutboken din?
– Et av målene jeg satte meg da jeg begynte å skrive, var at det lekne og fantastiske skulle være i fokus. I skriveprosessen ville jeg fremkalle historiene som jeg selv likte da jeg var barn. Jeg ønsket at hver av historiene skulle være inspirerende og ha en følelse av frihet, og at hver av dem skulle stå litt uavhengig av de andre. Slik kan man kanskje lese deler av boka om igjen, om man finner et kapittel man liker bedre enn de andre.
Jeg begynte å skrive uten å planlegge mye mer enn det. Dette var første gang jeg prøvde å skrive en lengre tekst, så jeg har lært mye av denne prosessen. Fra nå av vil jeg kanskje planlegge litt mer før jeg begynner å skrive.
– Boken din har et stort alvor i seg; dødelig sykdom hos barn; alle foreldres verste frykt. Kan du fortelle litt om handlingen?
– Boka handler om å drømme seg bort. Å bruke fantasien til å endre virkeligheten. Reisene karakterene gjør henger sammen med alvoret i fortellingen. Først ser hovedpersonen verden som et barn gjerne gjør, uten grenser; selvsagt kan jeg bli dragedreper eller sirkusartist. Men så oppdager han at hans verden ikke er slik. Han blir aldri dragedreper. Kanskje er han ikke en gang hovedpersonen i denne historia? Da endres det han drømmer om: Fra store slott, tusser og troll, til sykkeltur og skoleferie, til det vanlige som han før tok for gitt. Fra drømmen om store ting, til å ønske å bare ha det vanlig.
Men så skjer det at gutten i boka hjelper jenta han møter ut av sin uutholdelige livssituasjon. Og det er ikke lite det heller. Kanskje er det større en både det å være dragedreper eller sirkusartist?
