Bjørn Samset har formidlet klimaforskning i mange år. Som hovedforfatter for FNs Klimapanel og klimaforsker ved CICERO har han jobbet med toppolitikere og -forskere, vært overalt i media, og skrevet bøker for voksne – senest 2070, som ble nominert til Brageprisen i fjor. I 2018 ble han tildelt Norges forskningsråds formidlingspris for sin iherdige innsats for å få folk til å ta klimasaken inn over seg. Men én målgruppe hadde han hittil ikke henvendt seg til – kanskje den viktigste av alle.
– Jeg ville gi de som må stå i dette gjennom hele sitt yrkesaktive liv en følelse av at klimakrisen ikke bare er noe fælt som tidligere generasjoner har påtrykt dem. Og at alle valg fortsatt er åpne, sier Samset over video fra hjemmekontoret.
I videoruta ved siden av sitter Donald-tegner Arild Midthun. Det tilsynelatende umake paret kom sammen i behovet for et narrativ spennende nok til å formidle tørr klimakunnskap til folk mellom 12 og 18. Midthun benytter gjerne anledningen til å snakke om klima når han møter barn og unge som foredragsholder.
– Jeg bruker Donald som en trojansk hest, spøker han.
– Jeg hadde visjonen om historien, men det er ikke sånn at klimaforsker Bjørn Samset har vært vitenskapelig alibi. Bjørn er veldig opptatt av litteratur, film og tegneserier, så alle referanser jeg har slengt ut har han visst mye mer om enn meg. Dette har vi skrevet sammen, forteller Midthun.
Resultatet er Embla: Kampen for fremtiden, historien om en ung Internett-prinsesse på vei til et viktig sponsormøte i New York, som ender opp i en mytologisk gudeverden der hun må kjempe for jordas overlevelse. Forfatterkollega og biologiprofessor Dag O. Hessen kaller Embla “En fabelaktig illustrasjon av klimakrisen og behovet for å tenke nytt”.
Fortellingens kraft
– Hvis du dybdeleser Embla er veldig mye av klimaforskningens kjernefortelling der, sier Samset.
Han trekker frem Maja Lunde som en som mestrer den narrative klimafortellingen.
– Jeg snakker med mange som sier at de kom til halvveis ut i Blå, og så orka de ikke mer, fordi det ble så dystert. M-hm, takk, da har du egentlig skjønt noe, sier han tørt.
Han stiller seg i rekken av klimaforskere verden over som kjenner seg igjen i Netflix-produksjonen Don’t look up. Ifølge Samset tar filmen de siste 30 årene med klimaforskning på kornet med sin ikke spesielt subtile komet-metafor.
– Jeg har personlig møtt nesten alle de situasjonene som oppstår. Det eneste jeg ikke har opplevd er å bli sjekka opp av en kvinnelig kjendisreporter, spøker han.
Samset forteller om håpløse situasjoner i tv-studioer, der man blir bedt om å ikke lage dårlig stemning, ikke skremme seerne. Og hvordan filmens advarsel om å akseptere lettvinte løsninger er høyst reell.
– Den fella har vi allerede gått i. Vi har satset alt på at vi i fremtiden kan ha negative utslipp og fjerne karbon fra atmosfæren, selv om vi ikke har peiling på hvordan vi skal få det til eller finansiere det, sier han.
Tre fremtidsscenarioer
Det var viktig for ham å presentere klimautfordringene på en måte som er helt konsistente med det beste innen klimakunnskap. Når Embla rykkes ut av sin trygge verden av shopping og sosiale medier, blir hun konfrontert med tre mulige fremtidsscenarioer, basert på de fem som brukes av FNs klimapanel.
– Vi valgte tre for å tydeliggjøre det. Den røde, som er konflikt, den blå som er teknologi og fornuft. Og den grønne, som egentlig er fellesskap, forklarer Midthun.
I det røde scenarioet har hetebølger og tørke gjort hele land ubeboelige, og enorme flyktningstrømmer gjør at menneskeheten drukner i konflikt og kamp om ressursene. Alt mens klimaforandringene spinner stadig mer ut av kontroll.
Den blå fremtiden vil på mange vis løse klimautfordringene – dog kun i land som har råd til teknologien til det. Mens de rike landene vil kunne leve som før, vil de fattige landene gradvis dukke under, bokstavelig talt.
I den grønne fremtiden klarer alle verdens land å jobbe sammen om en global løsning som både bremser den globale oppvarmingen, og fører til effektiv utnyttelse av bærekraftig energi som kan fordeles jevnt mellom verdens land.
Håpet lever
I motsetning til i Don’t look up og Maja Lundes dystopier er det håp i fortellingen om Embla. Og en klar oppfordring til leseren: Det er opp til deg.
– Vi kunne ha laget et action-preget narrativ som viser worst-case scenarioer og sikkert solgt enda mer, men det er ikke det vi trenger. Vi ville både formidle hvor alvorlig den situasjonen vi er oppe i er, og hvilke muligheter vi har til å gjøre noe med den. Vi trenger kontrasten for å sette i gang tankeprosessen, forklarer Samset.
– Du har begrenset makt som 15-åring, men innenfor ditt handlingsrom, hva kan du gjøre i dag, som gjør morgendagen din bare litt bedre? Det er alt vi ber om: tenk litt lenger, ikke vær låst i rask behovstilfredsstillelse, utdyper Midthun.
De tror at når menneskeheten for alvor får opp øynene for hva vi står ovenfor og hvordan vi kan løse det, kan ting skje raskt.
– Det er klart vi sitter og har meninger i dag som er akkurat like uspiselige for fremtids-oss som «kvinner hører til på kjøkkenet» er det for oss i dag. Det er ikke så lenge siden det var konsensus, sier Samset.
– Tenk på røykeloven, skyter Midthun inn.
– Folk steilet jo den gangen, men nå er du sosialt død om du tenner en røyk innendørs. Vi trenger disse frøene som kan slå ut i full blomst, disse positive endringene som vi ikke kan fatte hvorfor vi ikke gjorde mye tidligere.
– Er Embla et slikt frø?
– Vi får ikke alle til å plutselig våkne fordi de leser vår 64-siders tegneserie, men det kan være enda et lite dytt, sier Samset.
Han er ikke i tvil:
– Vi kommer oss gjennom klimakrisen. Og vi har fortsatt enhver mulighet til å styre hvordan vi kommer oss gjennom den.
