Torill Kove – en norsk Oscarvinner
Forfatteren, illustratøren og filmskaperen Torill Kove (f. 1958) er noe så sjeldent som en norsk Oscarvinner. I 2007 ble hennes animasjonsfilm Den danske dikteren tildelt Oscar for beste kortfilm. Hun har også skrevet og illustrert bildebøkene Min bestemor strøk kongens skjorter (2000), Den danske dikteren (2007), Moulton og meg (2014) og Tråder (2017). Kortfilmer Tråder var å finne på langlisten over kandidater til Oscar-nominasjonen for beste kortfilm i fjor. I tillegg til flere egne filmer har hun hatt regien på den første langfilmen om Albert Åberg; Hokus Pokus Albert Åberg (2013). Torill Kove har også illustrert Henrik Hovlands tre bøker om krokodillen Johannes Jensen, som jobber på ligningskontoret.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Putte i Blåbærskogen gjorde stort inntrykk. Det var en så utrolig vakker bok. Jeg glemmer den aldri. De bærene var så blå. Jeg hadde også en Aksepott billedbok som jeg fikk av mor da jeg lå på sykehuset på Gjøvik etter blindtarmsoperasjon. Jeg følte meg nok som en slags hovedperson i en trist historie (blindtarmbetennelse midt i påskeferien) og jeg tok Askepott helt til meg.
Jeg likte også Ole Brumm, Asbjørnsens og Moe folkeeventyr, Peanuts, H.C Andersen (var glad i det mørke og melankolske), Astrid Lindgren og Pippi Langstrømpe, selv om jeg egentlig syns hun var litt for mye av det gode. Hun var ikke noe idol for meg. Karlson på taket var engasjerende, men jeg kjøpte den aldri helt. Tror ikke jeg hadde sansen for magisk realisme.
En av de store favorittene mine var en sangbok med Thorbjørn Egners Den uheldige mannen. Få litterære tekster har påvirket meg mer enn denne. Historien var bare så utrolig trist, men mannen ble til slutt reddet av kjærligheten pga en ren tilfeldighet! Tove Jansson var også på nattbordet mitt, og fars kontor hadde alle de små Mummitroll-lærdukkene (husker dem ihvertfall som lær).
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Ja absolutt! Det var stort sett far som leste for oss. Han var alltid glad for å lese, men hatet å lese Donald Duck, noe jeg ikke helt forsto før jeg prøvde å lese tegneserier til mitt eget barn. Det er bare ikke noe gøy. «Hva står det der mamma?» «Det står KRÆSJ og BANG, vennen.» Jeg tror jeg var tenåring før faren min sluttet å lese på sengen for meg. Det høres jo ganske rart ut, men det ble etterhvert en slags familiegreie. Alle var enige om at uansett hvilken alder vi var i, var det noe helt spesielt å høre far lese en Ole Brumm-historier. Spesielt den med en sprukket ballong og en tom honningskrukke. Det var min favoritt.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Det er det ganske vanskelig å svare på. Jeg har kanskje ikke tenkt så mye på akkurat sammenhengen mellom det man leser som barn og kunstnerisk uttrykk som voksen. Men siden mye av det som ble lest for meg var nordisk barnelitteratur, var jo det noe av det første jeg opplevde av norsk og nordisk kultur. Jeg kjenner at det er noe nordisk i fortellingene mine som stikker ganske dypt; en kombinasjon av melankoli og komikk som jeg begynte å sette pris på allerede som 3-4 åring.
