Det er noe likt mellom frykten for å bli overvåket og frykten for spøkelser.
”En måtte leve – en levde takket være en vane som ble et instinkt – under den forutsetning at hver lyd en laget ble hørt, og hver bevegelse gransket, unntatt i mørke.»
Disse ordene skrev George Orwell i romanen 1984, for nesten sytti år siden. Det er vanskelig å komme unna Orwell når man skal si noe om overvåkningssamfunnet. Faktisk er tittelen på den nyeste ungdomsromanen min, De døde ser deg, et spill på den klassiske linjen om at ”Storebror ser deg”, fra nettopp 1984.
En nødvendig pris å betale?
Jeg vet ikke om Orwell visste hvor profetiske ordene hans var. Orwell så for seg et autoritært samfunn, der overvåkning ble brukt til å holde befolkningen i sjakk – og det er bare å ta en titt på det nylige presidentvalget i USA for å se hva slags makt de ulike etterretningstjenestene har. I tillegg finnes det flere hundre millioner overvåkningskameraer i verden. I himmelen over oss svermer det droner, og i verdensrommet er det utallige spionsatellitter – mange kontrollert av private selskaper. Hver dag kommuniserer milliarder av mennesker via eposter og telefonsamtaler. Og selv det minste tastetrykk kan bli fanget opp og lagret.
Allikevel syns mange av oss at massiv overvåkning er en nødvendig pris å betale for å leve i et trygt samfunn. At det er helt greit.
Mark Zuckerberg virker jo som en sympatisk og idealistisk fyr. Og kanskje han er det også? Da er det vel ikke så farlig?
Og vi deler villig privat informasjon på forskjellige plattformer; internett og mer spesifikt, sosiale medier. Viten om at f.eks. Facebook sitter på hundrevis av sider med informasjon om oss, blir ofte møtt med skuldertrekk. For Mark Zuckerberg virker jo som en sympatisk og idealistisk fyr. Og kanskje han er det også? Da er det vel ikke så farlig?
Men hva om én som han hadde onde hensikter?
Everest Brox’ Oculink
Det var grunnideen da jeg begynte å skrive om Everest Brox som vi møter i De døde ser deg. Han er ung, smart, rik, og gründeren bak nettsamfunnet Oculink. Og han har kun én ambisjon: Å vite alt om alle i verden, og (mis)bruke den informasjonen for alt den er verdt.
Et ganske realistisk premiss hvis det ikke var for Brox’ ferskeste plan. Han har funnet ut at ikke bare finnes det spøkelser, han vet hvordan man skal mane dem fram og tvinge dem til å jobbe for ham. For hvem er vel bedre spioner enn dem som kan gjøre seg usynlige, og gå gjennom vegger? Men Everest trenger hjelp til å rekruttere disse spøkelsesagentene, så han kidnapper fire ungdommer med helt spesielle egenskaper. De er nekromantikere – åndemanere.
Nekromantikeren Liv Wiik
Én av dem er Liv Wiik, en syk og døende jente som brått slites mellom umulige valg. Enten kan hun beskytte familien sin, som lever under en konstant trussel, eller prøve å motarbeide Everests planer. Men tiden er i ferd med å renne ut for henne, og hun kommer snart til å innse at det finnes langt verre skjebner enn å dø.
Den følelsen alle har kjent på, at man ikke er alene i et rom, selv om det er tomt. Den følelsen av at noen står bak ryggen din og ser på deg.
Det er noe likt mellom frykten for å bli overvåket og frykten for spøkelser. Den følelsen alle har kjent på, at man ikke er alene i et rom, selv om det er tomt. Den følelsen av at noen står bak ryggen din og ser på deg. Spioner og spøkelser er nærmere beslektet en man kanskje tenker. Det er jo ikke tilfeldig at spioner ofte blir omtalt som spooks – selv om jeg kanskje tok sammenlikningen litt mer bokstavelig enn folk flest …
Jeg skal la karakterene i De døde ser deg få de siste ordene:
”Dere har kanskje ikke tenkt over det, men Oculink kommer av oculus som betyr øye på latin,” fortsatte dr. Kruspe. ”Vi ser på hverandre via nettet. På venner, familie, bekjente. Alle liker å observere andre mennesker. Vi er alle kikkere. Spioner. Og Everest ser på dere alle sammen.”
”Har du noen gang hørt om privatliv?” snerret Ekko.
Dr. Kruspe stoppet og snudde seg mot de fire ungdommene.
”Det finnes ikke privatliv lenger,” sa hun. ”Verdens befolkning ga det bort – helt frivillig.”
