Hvorfor skrev jeg Brådypt?
Det beste svaret hadde vel vært at historien kom til meg i en drøm. At det var en natt om våren. I april kanskje. Småfuglene kvitret utenfor vinduet. Snøen hadde smeltet. Det vokste og spirte på alle kanter. Jeg sov urolig den natten. En film om en jente som ble kidnappet gjentok seg i hodet på meg. Den var spennende. Den var skummel og uhyggelig.
Tenk om en bok hadde blitt til på den måten?
Morgenen etter stod jeg opp grytidlig og skrev ned alt sammen. Etter det var det ikke særlig med jobb. Noen ord på et tastatur her og der. Ja – tenk om en bok hadde blitt til på den måten! Fantastisk, ikke sant?
Jakten på et nytt bokprosjekt
Nei, det var ikke sånn det foregikk. Ikke i det hele tatt. Det begynte med at jeg lette etter et nytt prosjekt for å følge opp debutboken min, VEGA – Kampen for en ny verden. VEGA var en spenningsbok for ungdom, en med eksplosjoner og slåsskamper. Nå ville jeg skrive en ny spenningsbok, men samtidig utforske noe nytt.
Hva med en skikkelig thriller?
En skrivevenn foreslo at vi skulle skrive en thriller hver.
«En thriller?» spurte jeg.
«Noe med stemningen i Riverdale,» sa hun.
«Riverdale?» spurte jeg, selv om jeg visste hva hun mente. (Ja, jeg har sett TV-serien).
«Noe med mørk skog og creepy atmosfære.»
«Creepy?» spurte jeg. (Ja, jeg gjentok mye av det hun sa. Det tok litt tid å komme inn i ideen om en thriller.)
«Ja,» sa hun. (Og sukket sikkert for seg selv).
«Om du har skog, så må jeg ha noe annet,» sa jeg. «Hva med hav og svaberg?»
«Smart,» sa hun. (Kanskje sa hun bare: «Mmmmm»).
Hva med hav, svaberg og kidnapping?
Det første som falt meg inn var kidnapping. Neste tanke var at det ikke var så spennende å skrive om en jente som var kidnappet gjennom en hel bok. Jeg så for meg en stengt dør og et rom med kun en seng og null vinduer. Creepy kanskje, men ikke særlig spennende. Derfor bestemte jeg meg for at jenta måtte bli kidnappet først og deretter sluppet fri. Alt kombinert med hav og svaberg og en småby ved kysten i Norge.
Traumatisk drukning
Om det skulle være uhyggelig, kunne ikke jenta like havet og svabergene og sola og kysten. Igjen, det ville kanskje ikke vært så spennende å lese om. Fra den tanken kom karakteren Vilja og hennes traumatiske drukning for tre måneder siden. Hun bor i en idyll, men for henne er det et levende mareritt.
Om å bruke egne erfaringer
Til Vilja kunne jeg bruke egne erfaringer. Jeg har ikke vært gjennom en traumatisk hendelse, slik som henne, men jeg har hatt perioder hvor jeg har vært langt nede. Både som ungdom og senere. Jeg har erfart at det er mye enklere sagt enn gjort å komme seg opp igjen. Man kan ikke bare skjerpe seg. Jeg har til og med gått til en psykiater jeg ikke likte (akkurat som Vilja gjør i boka). Det betyr ikke at jeg har liten tro på psykiatere eller psykologer. Med flere av sistnevnte i familien vet jeg at de gjør en god og viktig jobb.
Nå hadde jeg et konsept, kidnappingen, og en karakter, Vilja. Derfra plottet jeg meg videre. Litt etter litt ble det til en historie. Så skrev jeg et førsteutkast. Her skulle jeg jublet: Ferdig! Men sånn var det ikke. Absolutt ikke!
Skrev tre, fire ulike manus
Redaktøren min sa mot slutten av prosessen at jeg egentlig hadde skrevet tre eller fire ulike manus. Jeg skrev alt sammen på nytt og på nytt og på nytt, i forskjellige versjoner og varianter. Den første var ganske tullete dårlig. Den neste var kanskje ikke like tullete, men fortsatt ganske dårlig. Og så videre. Fram til boka faktisk ble ferdig. Ikke bare det heller – både redaktøren min og jeg ble fornøyde med den.
Var det gøy?
Ja, det er gøy å nærme seg en historie, se den bli bedre og bedre, se forbindelseslinjer mellom karakterer og i plottet man kan utnytte bedre.
Var det fælt?
Ja, det var fælt i perioder. Når jeg hadde skrevet boka på nytt for tredje eller fjerde gang, og jeg fortsatt ikke visste om jeg ville få det til å henge i hop. Da hadde jeg lyst til å gi opp hele forfatter-opplegget og gjemme meg under en stein et sted.
Når alt er håpløst
«Hvordan går det med thrilleren?» spurte skrivevennen min.
«Det går ikke,» svarte jeg. «Jeg gir opp alt sammen.»
«Det kan du vel ikke.»
«Jo da, jeg får det ikke til. Det bare går ikke. Alt er helt håpløst. Jeg er håpløs.»
«Det sier du alltid.»
«Blæ,» svarte jeg. (For hun har sikkert rett i det.)
Slapp av!
«Du vet at du får det til,» sa hun. (Og her sukket hun sikkert igjen, for jeg klager muligens mye innimellom.) «Slapp av.»
«SLAPP AV???» ropte jeg.
«Mmmm.» (Hun var nok ganske glad for at denne samtalen foregikk på messenger.)
Heldigvis gikk det til slutt. Det var ikke i det hele tatt som en drøm. Det dukket ikke opp en bok i hodet mitt etter en vårnatt. Istedenfor tok det omkring tjue måneder med mye klaging og tårer og frustrasjon, men også glede og inspirasjon og flyt. Og å gi ut bøker er en drøm i seg selv.
I sum er skriveprosessen tusen ganger mer gøy enn det er fælt. Og det fæle er litt gøy det også. Det er det som driver meg videre, til neste ord, til neste side, neste kapittel, neste bok.
Hva skal jeg skrive nå?
«Så hva skal jeg skrive nå?» spurte jeg.
«Hva har du lyst til å skrive da?» svarte skrivevennen min (og var støttende).
«Kanskje en grøsser?»
«Kult!»
«Eller noe morsomt, noe med en fe.»
«En fe?»
«Ja, en med rosa hatt.»
«Ehhh …?»
