I sin nye bok, Helt ærlig – om hvordan vi henger sammen gir psykolog Kirsten Holtmon Resaland og Astrid Nylander Almaas ungdom viktig informasjon og gode innspill på vei inn i voksenlivet. Begge forfatterne jobber til daglig med barn og unge, som henholdsvis psykolog og lege.
Boka tar opp temaer om alt fra dagligdagse typiske situasjoner til mer vanskelige tanker og følelser.
10. oktober er det verdensdagen for psykisk helse. I den forbindelse reflekterer Kirsten Holtmon Resaland hvordan det egentlig står til med ungdommen. Hun spør, – kan vi gjøre ungdommene mer syke med alt fokuset det er rundt psykisk helse? Her er det hun skriver:
Nytt fokus på livsmestring blant unge
De fleste norske ungdommer rapporterer å ha det bra. Skikkelig bra, faktisk. Det er imidlertid fortsatt mange som rapporterer om at de strever, og dette har fått mye fokus i mediene. I tillegg er faget livsmestring kommet på banen. Det er legitimt å sette spørsmålstegn ved om en voldsom oppmerksomhet rundt psykisk uhelse kan gjøre mer skade enn nytte.
Ja, det finnes feller å gå i når vi snakker om psykisk helse
Å være menneske er ikke sukkerspinn og regnbuer, og livet kan gjøre vondt. Det er uheldig om ungdommer tror alt indre ubehag er psykiske lidelser som krever behandling. Kjærlighetssorg gjør ikke at man trenger utallige støttesamtaler hos helsesykepleier, og det å være sjenert er ikke en sosial fobi. Tilsvarende uheldig er det om vi overøser ungdommene med grep de kan ta for å få kontroll over tanker og følelser. Som om de er sine egne lykkers smeder i en verden der rammene for det meste settes av oss voksne.
Betyr det at vi bør snakke mindre om psykisk helse?
Én bekymring har vært at vi snakker så mye om psykiske lidelser at ungdommene kjenner altfor godt etter – og at dette gjør dem nettopp psykisk syke. Løsningsforslaget har vært å gi psykisk helse mindre oppmerksomhet. Men kan alt snakket om psykiske lidelser føre til økt psykisk uhelse i seg selv?
La oss si en gruppe leger har sett seg lei på at samfunnet vet forsvinnende lite om beinskjørhet og bruddskader, og at de kjører en vellykket opplysningskampanje. Dette blir et populært tema, og til slutt er beinbrudd på alles lepper. «Jeg blir hjemme i dag, fikk noen brudd i ryggvirvlene i går» blir en vanlig måte å snakke på når man er støl. Lærere sender elever hjem fra skolen med «Emilie halter litt i dag, vi er bekymret for komplekse brudd i ankelen.» Samtaler om ekte beinbrudd drukner i årets nyord: «Opplevd beinbrudd.»
Et overdrevent og ukritisk fokus på beinbrudd ville åpenbart vært forvirrende og uheldig for folkehelsen. Det ville dog ikke ført til flere reelle beinbrudd. På samme måte er det et problem om ungdom kjenner godt etter og fortolker alt ubehag som psykiske problemer. Men det fører ikke til psykiske problemer i seg selv. Ingen får brukne bein av å tro de har det, og psykiske lidelser kommer ikke av å «kjenne for godt etter». Vi kan trygt snakke om psykisk helse. Men hvordan gjøre det på en hensiktsmessig måte?
Gode måter å bruke livsmestringsfaget på
Det er lurt for folkehelsen at ungdommer får ord på alt de tror de er alene om. Å tåle seg selv og andre blir lettere når man kjenner igjen normale tanker og følelser som noe ufarlig. Å vite hva som derimot er grunn til bekymring, kan sørge for riktige og tidlige tiltak i stedet for at ting skurer og går i feil retning langt inn i voksen alder. Det eneste vi trenger å passe på, er balansen: At ungdommene våre lærer minst like mye om vanlige utfordringer og fenomener, som de hører om psykiske problemer.
Maia blir rausere mot seg selv av å lære at skadefryden hun kjenner på, er et (litt usympatisk) normalfenomen. Aisha skjønner at hun må nærme seg et svømmebasseng for å bli kvitt vannskrekken sin. Liam blir lettet over at det er vanlig å se for seg at man hopper, når man kikker ned fra en bro. Noah forstår at den tunge likegyldigheten som gjør at han ikke orker hverdagen mer, er verre enn sånn en ungdom skal ha det. Han tar kontakt med en voksen han stoler på.
Den dårligste løsningen av dem alle
Samfunnet vårt har testet ut det å tie i hjel psykiske problemer. Før trodde vi konsentrasjonsvansker var latskap, psykotiske mennesker var farlige, tics var uvaner, og angst var hysteri for å få oppmerksomhet. «Ikke vær så dramatisk» eller «Nå må du ta deg sammen» har aldri hjulpet mennesker med reelle vansker. Som samfunn har vi ingenting å tjene på å gå tilbake til tabuer og fortielse.
Om det er i livsmestringsfaget, av foreldre, fra media eller gjennom en bok: Ungdommene har kapasitet til å lære masse om livet. De kan fint lære at det finnes en forskjell mellom beinbrudd og stølhet. Løsningen er ikke at vi snakker som om bein aldri brekker.
