Levi Henriksen (f. 1964) er en kritikerrost forfatter, låtskriver, tekstforfatter og musiker. Han er blant annet kjent for moderne bygdelivsskildringer skrevet med både maskulinitet og følsomhet. Så langt har han utgitt 20 bøker, både sakprosa, romaner, novellesamlinger og bøker for de yngste leserne. Han har mottatt Bokhandlerprisen og flere andre utmerkelser.
Nå er han aktuell både med ny plate og med sin første ungdomsroman, Så lenge himmelen er over jorda. Dette er en sterk, bittersøt og rørende skildring av 16 år gamle Ruben, som vet at han snart skal dø.. Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad har fulgt Levi Henriksens forfatterskap fra debuten i 1999. Han skriver i begeistring om den ferske boken: «Levi Henriksen har satt seg i sitt filosofiske hjørne (…) Det er som om han med ungdomsromanen har tatt ut det beste fra både voksen- og barnebøkene sine, og greid å skape en ny helhet av det.» Jeg har intervjuet Levi Henriksen til spalten Barndommens nattbord.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Selvfølgelig. Jeg mener fortsatt helt seriøst at en av de beste bøkene jeg har lest er Hardyguttene og radiomysteriet (nummer 24 i serien). Det var den første Hardyboka jeg leste, og den var virkelig med på å vekke både leselyst og utferdstrang. Den dag i dag får jeg tårer i øynene hver gang jeg hører om Store Slavesjø. Første gang jeg kom over det navnet var i denne boka. Ellers så var jeg veldig glad i både Astrid Lindgren og Mark Twain. Jeg var forresten reiseklasseelev og kjørte buss til og fra skolen. Den eneste fordelen med det var at vi fikk lov til å gå på bilioteket i langfri, fordi vi bodde så «langt» fra bøkenes verden. Jeg lånte alltid full kvote, tror det var seks om gangen. Jeg elsket bøkene om Hjortefot (selv om jeg den gang ikke skjønte av han var en indianerquisling), Mesterdetektiven Blomkvist, Huckleberry Finn, Tom Sawyer, for ikke å snakke om Oninga, irokesernes fange. Jeg kan fortsatte høre lyden av padelårene over det vannet første gang han forsøker å flykte fra irokeserne. Jeg kan også huske Panterfolk og gråbein av Trygve Hjorth Johansen. Den var uhyre spennende. Jeg var også stor fan av Jules Verne, og leste også Fluenes herre av William Golding, som var en «overgangsbok» for meg.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Jeg satt ikke på et fang, men mamma måtte lese for meg hver eneste kveld. Hvis ikke fikk jeg ikke sove. Kan faktisk ikke huske hva hun leste, men siden jeg var pinsevenn var det kanskje kristen litteratur. Ellers pleide hun alltid å fortelle historia om Vesleblakken hver gang hun skulle klippe meg. Det var eneste måten å få meg til å sitte stille på. Jeg var dessuten velsignet med å ha en bestefar som var en gudbenådet historieforteller, og det har i aller høyeste grad vært med på å gjøre meg til forfatter. Jeg fikk tidlig inn forståelsen av at det å fortelle historier var noe som fanget andre menneskers interesse.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg leste egentlig alt jeg kom over, og det er vanskelig å nevne noen spesielle forfattere, men jeg begynte å skrive en Hardybok i fjerdeklasse. Den ble riktignok bare på noen få kapitler før jeg mistet tråden, men det var første gang jeg forsøkte å skrive en «bok». Tror likevel at Astrid Lindgren med Mesterdetektiven Blomkvist, og Mark Twains bøker om Tom Sawyer og Huckleberry Finn er klare påvirkningskilder. Da jeg skrev min første barnebok Engelen i Djevelgapet er det ikke tilfedig at min heltinne heter Astrid Baros. Da jeg skrev boka var jeg ganske inspirert av nevnte to forfattere, og håper jeg klarte å kopiere noe av deres fantatiske evne til å ta barn på alvor.
