Boka mi handler om norskjødiske Betzy Rosenberg, som utrolig nok kom seg unna da nazistene jaktet på henne under annen verdenskrig, og hvordan mennesker i Norge ble rammet av holocaust. Den handler om flukt, og hvordan man møter mennesker i nød. Det var viktig for meg å skrive denne boka. Men hvorfor er det så viktig for meg hva oldefar ville sagt?
Min farmors mor
På bildet ser dere familien Lindahl omtrent da første verdenskrig tok slutt. Oldemor Nikoline snakker vi fremdeles om som godheten selv. Hun har min farmor Mary på fanget, og grandonkel Albert står ved siden av. Etter hvert skulle til sammen fem jenter og tre gutter leve opp i familien og reise fra Bjerkvik i Nordland og ut i verden, med særdeles verdifull bagasje fra sine foreldre i ryggmargen.
Min farmors far var en usedvanlig mann
Så er det oldefar. Han het Oskar Karl Vilhelm Lindahl (1884-1964), og var en usedvanlig mann. I alle fall synes vi etterkommere det, og han preger fremdeles familien Lindahl. Oldefar var svært glad i bøker. Han trodde på sprengkraften i dem. Med jevne mellomrom pleide han å samle familien på kjøkkenet. «Nå må dere være stille, for jeg skal lese for dere», sa han, og oldemor satt alltid ved siden av. Han leste høyt fra Johan Falkberget, mens Ibsens «Terje Vigen» kunne han utenat. Han kunne velge fra Knut Hamsuns fortellinger eller dikt. Han likte neppe hva Hamsun mente under krigen, men han likte Hamsuns litteratur – og at han kom fra Hamarøy, akkurat som oldemor Nikoline.
Bibelen viktig
Bibelen var også ei viktig bok for oldefar, men han messet ikke om synd og fortapelse. Tvert imot. Oldefars metode var annerledes fra den trauste skoleundervisningen. «Tenk dere, her sitter Peter i fengsel og er i realiteten dødsdømt. Så kommer disse englene og løsner lenkene. Og hva skjer?». Barn og barnebarn bare måtte lytte videre til denne eventyrlige og spennende historien.
Hadde som Wergeland hjerte for jødenes skjebne
Med jevne mellomrom leste han fra diktsamlingene Jøden og Jødinden av Henrik Wergeland. De ble til på grunn av Wergelands enorme engasjement for jødesaken – at den såkalte Jødeparagrafen skulle oppheves slik at jøder og jesuitter skulle få adgang til Norge. Førstnevnte diktsamling kom i 1842, og et av hans mest kjente dikt er Juleaftenen. En gammel, omreisende selger, jødiske Jacob, trosser et fryktelig uvær for å skaffe bygdas piker pyntesaker til juleselskapene. Han kommer over et gråtende, forkomment barn, og bærer det tett inntil seg for at det ikke skal dø av kulde. Da han endelig kommer frem til et hus, vil de ikke åpne døra for ham:
«Jøde!» skreg forfærdet en Mands- og Qvinderøst. «Da bliv du ude!», og stemmene beskylder Jacob og hele hans folk for Jesu død. Neste morgen finner de den gamle mannen og det lille barnet – deres egen datter – ihjelfrosset ute i snøen. «O Gud har straffet os! Ei Stormens Kulde, vor egen Grusomhed har dræbt vort Barn! Forgjæves! Ak, som Jøden paa vor Dør paa Naadens ville vi forgjæves banke.»
Wergelands Juleaftenen – vaksinasjon mot jødehat og fremmedfrykt
Hvorfor var oldefar så opptatt av dette diktet? Jo, fordi han brydde seg om hvordan vi forholder oss til hverandre, også til den jødiske befolkningen. Oldefar leste for en engasjert, stille gjeng rundt kjøkkenbordet. Han leste på en slik måte at diktet sto tydelig frem i denne roen, han ville gi disse ordene videre til dem han var aller mest glad i – familien. Juleaftenen var hans vaksinasjon mot jødehat og fremmedfrykt.
Å ha hjerte for andre
I likhet med Wergeland, hadde oldefar en kjærlighet til dem som hadde det vondt. Oldemor Nikoline også. Under krigen var det vanskelig for de fleste, men noen hadde det verre enn andre. Derfor pleide oldemor å pakke med seg litt kjøtt, nybakt brød eller hjemmelaget ost til en familie som trengte litt ekstra. Hun gikk ut på baksiden av huset for at naboene ikke skulle se henne. Og hvem møtte hun en gang hun var på en av de hemmelige turene sine? Jo, oldefar – i samme ærend.
Maler og gårdbruker med tro på det gode i menneskene
Oldefar var utdannet maler og gårdbruker, men leste bøker så snart han fikk sjansen. Han tenkte dypt, og husket alt han tilegnet seg. Gjennom bøkene fikk han nye perspektiver og tanker han enten kunne stille spørsmål ved eller føre videre. Han forvaltet kunnskapen sin klokt, og trodde på det gode i mennesket. De som kjente ham, sier han aldri sa noe vondt om andre, ropte eller brukte harde ord. «Den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by,» sa han. Selv om familien fremdeles snakker om hvor snill han var, hadde han autoritet. Når han sa sin mening, ble den respektert.
«Den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by»
Måtte overlate sitt eget hus til tyskerne
Min families gård, Dalberg, ville tyskerne gjerne ha som telefonsentral under krigen. Familien Lindahl fikk bo på loftet, og hadde kun tilgang til kjøkkenet sitt. Når de skulle ut og inn av porten, var det passkontroll. Noen av tyskerne var utrivelige, som ham familien i det stille kalte «maskinsurka». Andre kunne være greie, og man kunne nesten forveksle dem med venner. «Det kan jo hende dere vinner Europa», sa oldefar en gang til en av de tyske offiserene, «men går dere på Sovjetunionen, kommer dere til å tape hele krigen». «Det må du aldri si til en annen tysker!» repliserte offiseren og lot være å rapportere hendelsen.
Angrepet av de allierte
Folket på Dalberg syntes ikke alltid det var lett å vite hvem som var venn eller fiende. Selvfølgelig var de antinazister. Men da de allierte angrep gården på grunn av tyskerne som bodde der, ble oldermors søster Anna drept av engelske granatsplinter. Resten av familien Lindahl overlevde i ei slags hule et stykke unna gården. Og hva skulle de tenke om den 18-årige, tyske soldaten som julaften satt i stua på Dalberg og gråt? Han var redd og hadde hjemlengsel. Oldeforeldrene mine følte med ham, og syntes det var vanskelig å betrakte ham som fiende.
Ønsker å bringe oldefars tankegods og verdier videre
Oldefar var klok og reflektert. Jeg tror det var på grunn av avislesing og alle bøkene. Han kunne sammenstille alle inntrykk som i et regnestykke, addere og trekke fra og sitte igjen med de holdningene han ville vise verden. Han var ingen rasist. I utgangspunktet syntes han vi alle er like, og at kunnskap og refleksjon kan bringe frem de beste sidene i deg. Det er ikke en spesiell gruppe som er fienden. Det er heller ingen gruppe som er betydelig bedre enn de andre. Optimalt er det kunnskap som gir grunnlag for meninger. Ikke hva man hører bruddstykker av eller hva andre vil du skal mene. Denne tanken har i vår familie forplantet seg flere generasjoner. Jeg vil så gjerne bringe hans tankegods videre. Derfor er det så viktig for meg hva oldefar ville ha sagt om Jenta i veggen. I skjul for nazistene.
Viktig med grundig dokumentasjon
I boka mi har jeg gått grundig til verks for å virkelig finne dokumentasjon på hvordan alt egentlig var. Jeg ville se det selv – i alskens arkiver, på bilder, tyske propagandafilmer, illegale aviser, brev, høre gamle folk fortelle, bli oppdatert av erfarne historikere, få statistikkene, oppsøke steder. Oldefar ga innsikt videre. Det gjorde noe med dem som tok imot. Hans arv blir ikke mindre av at mange i familien får dele den. Den blir større.
Det finnes heldigvis flere som ham, i andre familier. Flere vi kan strekke oss mot og som kan inspirere til det vi mener er det gode i oss. Noen som vi kan håpe vi rekker opp til knærne. Men egne meninger og holdninger er det bare deg selv som bør forme. Har du tenkt over hvordan dine meninger blir til? Og hvilken arv du vil gi videre?
En takk
Jeg vil benytte anledningen til å takke oldefars barnebarn, Reidun Pettersen, som vokste opp sammen med oldemor og oldefar på Dalberg for viktig og god hjelp: Du husker godt og bærer arven i deg.
