Det å lage en revy er hardt arbeid. Det gråtes underveis. Vitale nøkler forsvinner. Rektor kommer på uventet inspeksjon. Noe av det mest utrolige er at elevene selv har hele ansvaret. Skolen har ikke noe å si. Presset er stort!
Verdens største forestilling
Caroline kremter, og det blir stille.
«Dette er revyens offisielle konseptlansering,» sier Caroline. «Vi har etter mye diskusjon med skuespillerne og oss imellom landet på at den skal hete ’Verdens største forestilling’. Det skal handle om fasade. Om hvordan vi mennesker konstant spiller roller. Og dermed jobber med å framstå som spesielle. Det vil si at vi bygger oss opp en rolle. Det kan være å være tøff, selv om man er redd. Trist i en begravelse, selv om man ikke bryr seg. Dette er noe av det vi mennesker gjør. Spilles det altså sju milliarder forestillinger hver dag, eller er vi alle en del av den samme forestillingen?»
Så langt er arbeidet med revyen på Foss Videregående kommet i oktober 2015 at man kan lansere navn og logo og regissørenes tanke bak.
Men hvorfor er jeg til stede her på dette møtet?
Låtskriveren og artisten Ingrid Olava har sagt at: «Jeg er tiltrukket av lekne mennesker og tror absolutt at folk som ikke leker, lettere blir syke, deppa, triste og stressa enn andre.»
Med det utsagnet i bakhodet har jeg tilbrakt et halvt år med å snakke med og observere unge mennesker som skal sette opp en revy. Seks måneder hvor leken står i sentrum. Og hvor lek viser seg å være et av de viktigste virkemidlene for å komme fram til et kunstnerisk produkt.
Jeg ville nemlig finne ut hvordan det sto til i den norske skolen. Vi ser serier som Skam, og selv om det er en dramaserie skjønner vi at elevenes verden ikke er rosenrød. Og ukentlig får vi rapporter i media om at det ikke går så bra med skolen. Karakterene faller. Elever er umotiverte. Lærere slutter. Miljøet er dårlig.
Lekende og levende mennesker
Jeg fikk ikke det til å stemme med det inntrykket jeg har fått av skolen når jeg reiser rundt på turne. Tvert imot har jeg møtt hyggelige, engasjerte elever og lærere som brydde seg. Jeg ville finne ut mer om unge menneskers hverdag. Dessuten trengte jeg en rød tråd for å formidle det jeg opplevde når jeg observerte og intervjuet folk. Revyarbeidet ble tråden i denne essayistiske vandringen gjennom lek, humor, kreativitet.
Ikke minst er denne boka en inngang for de unge mennesker som selv ønsker å jobbe med revyer – eller andre typer forestillinger. Dette er én måte å gjøre det på. Følg ungdommen mens de starter på scratch, improviserer fram nytt materiale, forkaster det, øver på det, forkaster igjen og til slutt sitter igjen med en forestilling.
Tidligere har jeg bare skrevet om døde folk i sakprosabøkene mine. Her ville jeg skrive om de levende. Og de lekne. For jeg fant ut at ‘Homo Ludens’ ikke bare er et artig sosiologisk begrep. De lekende menneskene finnes på en typisk norsk skole og skaper materiale – nesten ut av ingenting.
Det betyr ikke at det å jobbe med å sette opp en revy kun går som en lek. Skuespillere og regissører jobber dette halvåret 400-500 timer hver med å skape det materialet som til slutt skal vises på en scene.
Så det å lage en revy er hardt arbeid. Det gråtes underveis. Vitale nøkler forsvinner. Rektor kommer på uventet inspeksjon. Noe av det mest utrolige er at elevene selv har hele ansvaret. Skolen har ikke noe å si. Presset er stort!
Jazzkomponisten og pianisten Duke Ellington ble spurt om hvor mye tid han trengte for å lage en låt. Svaret hans var: «I don’t need time. I need a deadline.» Og sånn er det her også!
