Nylig var jeg på reise i Wales hvor jeg besøkte en rekke skoler, bibliotek og bokhandlere. Målet var å se etter likheter og forskjeller i det norske bokmarkedet og det walisiske. Noen likheter finnes naturligvis, da vi både her til lands og i Wales har en aktiv språkkultur som forsøker å bevare to målformer og tilby bøker i begge (engelsk og walisisk og bokmål og nynorsk, kanskje ikke målformer i Wales, men dere skjønner hva jeg mener …)
Et ønske blant lærerne og bibliotekarene var nye serier som verken var fantasi eller kjærlighetsromaner. Det engelske markedet var åpenbart oversvømt av den slags. De ville ha spenning og lurte veldig på om den norske krimbølgen som traff dem også kunne gjelde barne- og ungdomsbøker.
I Booth bruktbokhandel i den legendariske bokbyen Hay on Way skummet jeg gjennom flere hyllemeter med gamle krimthrillere for unge lesere. Det meste fra 50- og 60-tallet. Innimellom de britiske titlene fant jeg også noen kjenninger fra det norske markedet som Biggles og Hardy-guttene. Det fikk meg til å trekke på smilebåndet da jeg kunne lese strofer som: ”Cliff måtte løpe som en vind til nærmeste telefonkiosk.” eller ”Den fillete kledde mannen som skjulte seg i det forlatte huset, hadde planlagt å stjele alle hønene til mrs. Kilkenny.”
Noen har her til lands ytret et ønske om ”den gode gamle krimmen for barn” som om deres egne barndomsopplevelser og leseglede skulle kunne smitte over på barn og barnebarn som blåpapir. Jeg forstår dem, og jeg må innrømme at det kun var Ryanairs strenge bagasjevekt som hindret meg i å kjøpe et par av disse minnene selv.
Selv de norske forlagene hamrer gjennom nye Hardygutter og frøken detektiver over samme lest eller i nye utgaver. Sjangeren er velkjent; helten jakter på skumle menn, gjerne med tredagers skjegg og skumle planer. Omslagene forsøker å gjenskape den samme retro-stilen. Det jeg lurer på, er om leserne kjenner seg igjen i denne litteraturen, og om de egentlig vil ha den? Vil ikke den typiske gutteromanen av i dag fortone seg annerledes enn Biggles?
Tiden har endret seg. Entusiasmen smitter ikke, og dagens ungdom vet heller ikke hva blåpapir er for noe. Hadde du sagt copy/ paste derimot …
Da jeg snakket med Tom Kristensen om å skrive en spenningsserie for ungdom, hadde han en rekke planer og ideer som tok utgangspunkt i plott og karakterer som opplevdes som skritt i riktig retning.
I boka Mientologene møter vi to norske ungdommer. Eric og Live. Eric kommer fra Oslos beste vestkant med en far som lykkes og sitter økonomisk fint i det. Firmaet hans World of spycraft selger spiongadgets og dingser som overraskende nok finner flere kjøpere i de tusen hjem enn man skulle tro. Eric har tilgang til å ”låne” noe av utstyret, og gjerne det som ikke er lagt ut for salg ennå, det gir boken en ekstra dimensjon.
Live er fra østkanten. Hun bor hos en fosterfamilie og har helt klart sine greier å bale med i utgangspunktet. Disse to ungdommene blir kjent med hverandre på en fest. De begynner å henge sammen. Det kan være begynnelsen på noe romantisk, men det er absolutt begynnelsen på trøbbel.
Tom Kristensen kunne ha valgt den klassiske skurken, men i Mientologene er det snakk om en kvasi-religiøs sekt. Av den typen som utnytter ungdom og tar pengene deres. De som svindler dem, er sjarmerende og karismatiske. En er til og med en kjent filmstjerne! Vi kjenner den typen også, men få finner veien til ungdomskrim.
Det er disse skurkene man ikke oppdras til å være på vakt mot. De tilsynelatende vellykkete. Det er som om foreldre ønsker å skjerme barna fra det ekte, og heller servere dem ”trygge skurker” av det slaget som ikke finnes. Slike du aldri vil trenge å bekymre deg for. Jeg syns det er spennende at forfatteren går i strupen på grupper som ikke er gode nyheter for usikker og søkende ungdom. Mennesker som sikter seg inn på hvor du er svakest og ønsker å loppe deg. En underholdende spenningsroman som Mientologene har ambisjoner om å speile det moderne samfunn og forhåpentligvis vekke noe kritisk tenkning hos leseren. Der krimkopiene fra 60-tallet med sin nærmest naive Bobseybarn-tilnærming fort kan fremstå som tannløse. Tom Kristensen kan fort havne i trøbbel når han peker på virkeligheten. Vi ønsker eventuelle debatter velkommen.
