I vår verden finnes det to typer manus: De vi leser fordi vi bør eller må, og de vi leser fordi vi ikke klarer å la være. De som er så gode at vi er på grensen til å føle oss litt uskikkelige som bruker arbeidstiden på dem. Som er så spennende at Anne nesten glemmer å gå av på riktig stasjon, og som lokker Hilde til å legge ungene tidlig, slik at hun får lesero. Fortellinger og karakterer som er så engasjerende at vi rett og slett dropper kveldsturen og lar klesvasken ligge til dagen etter. Som roper les meg! En av oss lyver var et slikt manuskript.
I vår verden finnes det to typer manus: De vi leser fordi vi bør eller må, og de vi leser fordi vi ikke klarer å la være.
De gode ideene og manuskriptene kommer gjerne deisende i fanget på en mens en holder på med noe helt annet. Akkurat denne dagen trålet jeg rettighetskataloger fra agenter og forlag for å finne inspirasjon til nye pocket-omslag. Troikaen Anne Liebenberg, Hilde Matre Larsen og jeg hadde nemlig satt oss som mål å finne noen spreke omslag. Og det var mens jeg satt og bladde meg igjennom den n’te rettighetskatalogen jeg så et omslag jeg ble nysgjerrig på.
«Se på dette, da, dere,» skrev jeg i epost til Hilde og Anne. «Dette synes jeg er skikkelig bra. La oss prøve å få til noe av den samme spenningen på et av de omslagene vi nå skal gå i gang med.» Akkurat hvilken roman det var som skulle få nytt omslag, husker jeg ikke, og det er heller ikke så viktig. Det interessante her er hvilket omslag jeg hadde stoppet opp ved: originalutgaven av En av oss lyver.
Leste på seg såre øyne og neglebitt
Både Anne og Hilde responderte umiddelbart og ble så interesserte i boka at de leste baksideteksten. Dagen etter sto de ved pulten min og tryglet om å få hele manus. Heldigvis hadde jeg det liggende, agenten hadde sendt det til meg for flere måneder siden. Det var noe med pitchen og omslaget som gjorde at vi kastet alt annet til side. Det hastet med å lese – vi klarte rett og slett ikke å la være. Morgenen etter lå det epost fra både Anne og Hilde i innboksen min:
Anne: «Satt med nesen ned i manus på toget hjem og holdt på å glemme å gå av….. Hører dere at jeg er litt hektet på denne? Hahahahahaha.»
Hilde: «Jeg begynte å lese i går kveld, og synes den er fengende. Lurer også fælt på hvilke hemmeligheter som skjuler seg her. Leser videre i kveld!»
Det gikk som det måtte gå: Vi leste på oss såre øyne og neglebitt og lå våkne mye lenger enn vi burde for å komme til bunns i mysteriet. Hva det var som traff oss – bortsett fra spenningen?
Det var noe med denne historien som minnet oss veldig om kultfilmen The Breakfast Club. Og så var det selvsagt hovedpersonene, arketypene, som engasjerte oss. Vi heiet på dem – og vi lurte på hvem av dem som hadde den største hemmeligheten. Hvem som hadde mest å forsvare og aller mest å tape på at sannheten om dem ble offentliggjort. Allerede fra første kapittel skjønte vi at minst en av de fem løy. Spørsmålet var hvem?
Engasjerer både lesere og kritikere
Om vi ble inspirert til å lage gode pocket-omslag ved å lese En av oss lyver? Vi tror det. Og det vi er helt sikre på nå, er at vi med denne utgivelsen har en soleklar pocketkandidat på lista vår til neste år. Før den tid konstaterer vi med selvtilfreds glede at hardbacken raser ut av lager og med det bekrefter det vi selv og test-leserne våre har opplevd, og det salgstallene i USA og England med tydelighet viser: Denne romanen engasjerer og blir plukket opp av kritikere, bokhandelansatte og leserne der ute. Vakrere blir det ikke.
Verken Hilde, Anne eller jeg angrer på at vi leste denne romanen i arbeidstiden og langt etter sengetid. Hvem av hovedpersonene som lyver, spør du? Det kommer vi aldri til å fortelle. Det må du finne ut selv. Og når du har gjort det, tror jeg du vil gi oss rett i at En av oss lyver er en spennende bok.
LES OGSÅ: Lesetips til ungdom i høstferien
