Det var i en klasse på en videregående skole at en av jentene rakte forsiktig opp hånden og spurte:
– Er du homofil, Tor Fretheim?
– Ja, svarte jeg.
– Nå fikk jeg sjokk, sa hun og så på meg med store øyne.
– Hvorfor fikk du sjokk? måtte jeg vite.
– Kan de bli så gamle, sa hun.
Jo da, jeg kunne love henne at så gamle kan vi bli. Og til og med enda eldre. Vi blir aldri for gamle til å være homser. Heldigvis går det ikke over med alderen.
Men jeg er ikke eldre enn at jeg enda en gang kaster meg rett ut i det og skriver en ny ungdomsroman: Leons hemmelighet.
Det forundrer meg hvorfor det er skrevet så få romaner for ungdom om å erkjenne sin egen homofili.
Jeg trenger ikke mer enn én hånd hvis jeg skal telle titler siden jeg skrev Kysset som fikk snøen til å smelte helt på begynnelsen av 1990-tallet. Den er nok den mest leste av alle bøkene mine, tror jeg. Den leses ennå.
Jeg har en liten mistanke om at det er den boken min som er mest stjålet fra bibliotekene. Det er ikke alle som våger å legge den åpenlyst på skranken. Da er det enklere å si at ”jeg låner den for noen andre”.
Når jeg nå som en skikkelig moden mann, for ikke å si ”gammal-homse”, enda en gang har tatt sjansen på å skrive en bok for ungdom, henter jeg fram mer enn mange ganger før erfaringer fra eget liv, gode som vonde. Like mye dikter jeg videre på det som mange elever har fortalt om seg selv – eller om ”andre” som de vet om.
Og jeg har møtt mange elever, på ungdomsskoler og videregående. Jeg overdriver ikke, et par titalls tusen elever må det være. Så gammel er jeg blitt at jeg har rukket det.
Jeg har valgt å kalle den nye boken min Leons hemmelighet.
”Jeg-personen” Leon er 16 år. En vakker dag i en mørk kinosal treffer han jevngamle Bendik. Leon innser at det er gutter som han kommer til å bli forelsket i.
Hvis det er Gud som har skapt meg sånn, har han visst det hele tiden, tenker Leon, og ber om at det går an å glemme det. I alle fall vil han holde på det som en hemmelighet.
Men det er ikke lett å lyve. Like vanskelig som det er å fortelle sannheten om hvem vi er.
Det er ikke mange som kan hoppe rett inn i Gay Parade, slå armer og ben ut, vifte med regnbueflagget og rope til all verden: Det er her jeg hører hjemme.
