Widar Aspeli (f. 1956) er født på Hamar. Etter 15 års utlendighet i Valdres, kom han tilbake til Hamar og bor fortsatt der. Han er utdannet førskolelærer, og et gryende forfatterskap startet på jobb i barnehagen der han laget små «øyeblikksfortellinger» sammen med barna. Senere begynte han å skrive serier til Barnetimen for de minste i NRK, som dannet utgangspunkt for de første småbarnsbøkene hans. Widar Aspeli har også bidratt til barne-TV-seriene Lillys butikk og Huset med det rare i.
En allsidig barne- og ungdomsbokforfatter
Widar Aspeli har en stor produksjon bak seg som barne- og ungdomsbokforfatter. Han har også skrevet dramatikk og tekster til musikk. I tillegg har han utgitt faglitteratur knyttet til barnehage, skole og omkringliggende fagfelt. Widar Aspeli er en kjær gjest i barnehager og på barne- og ungdomsskoler. Han holder også skrivekurs for barn og voksne, og er også involvert i NBIs forfatterutdanning. Flere stipendier og utmerkelser har blitt ham til del, blant annet Askeladdprisen (2007) og Ordknappen (2012).
Aktuell med ny bildebok
I disse dager er altså Widar Aspeli aktuell med den fantasifulle bildeboken En, to og et tre. Boken handler om Ane og Brage som liker å klatre og vil bygge i et tre. Historie er skrevet på lekne rim, som tar leseren med på en gøyal fantasilek. Boken er innbydende og fargerikt illustrert av Nora Brech. Her er et utdrag fra teksten:
Kan jeg få være med?
Ei ugle kan bo i et tre.
Men kan bille?
Kan krokodille?
Kan reven?
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord» som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Barndommens nattbord må i så fall være et bilde. Jeg hadde overkøya, og ikke noe nattbord. Men det kan være et fint bilde på stablene med bøker jeg fant på biblioteket i Hamar. Enkelte andre bøker fant også veien til bokhyllene, og jeg har flere av dem stuet vekk den dag i dag. Det jeg husker best er seriebøkene om Hjortefot og lignende bøker, samt seriehefter i ulikt format. Og ei bok som het Den gule dalen. Jeg leser nok ikke disse om igjen, men lar avtrykket de satte i meg forbli som det er. For jeg fortsatte å lese.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Jeg har ingen sterke og klare minner om å bli lest for. Det er nok egen lesing som har preget meg mest. Men sang og fortellinger husker jeg, og noe må jo ha gitt drivstoff for leselysten. Mye i leken, i samværet med andre, og i hverdagsdramaene knyttet til det.
Tja, det spørs jo hvor vi setter grensen for barndommen […] Foreldre får jo også gyldne muligheter til å hente opp igjen barndom i møte med egne barn.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Tja, det spørs jo hvor vi setter grensen for barndommen … Om det er noe vi passerer, vokser fra og blir ferdig med. Eller om det er, slik Tor Åge Bringsværd sier det, som kjernen i et tre der årene legger seg utapå hverandre slik at barnet aldri forsvinner – om vi ikke jager det vekk. Jeg tror på det, og i sammenheng med En, to og et tre kan man jo leke seg med mange tanker om hva årringer (bevisst med rr) egentlig er og betyr.
Foreldre får jo også gyldne muligheter til å hente opp igjen barndom i møte med egne barn. Lesestundene for våre er virkelige eventyrstunder og her er boklista lang og god og fremdeles aktuell. Jeg har jo også jobbet med barn, og om jeg skal hente ut den boka som ga de aller fleste et møte med den lange fortellingen som må deles opp, må det blir Sølvfaks av Gabriel Scott. Som jeg nå har lånt bort, igjen.
Ønsker du å holdes oppdatert på boknyheter fra Cappelen Damm, meld deg på nyhetsbrev her!
