Det har nå blitt to illustrerte bøker for unge om Fridtjof Nansens polarekspedisjoner, Nordover – med Nansen mot Nordpolen og Nansen over Grønland. Under arbeidet med disse har jeg lest stabler med bøker om denne bemerkelsesverdige mannen. Ikke bare måtte jeg sette meg inn i alt jeg fant om kryssingen av Grønlands innlandsis og skiferden over Polhavet, men det var også nødvendig å bli kjent med hele personen Fridtjof Nansen.
Når man leser så grundige biografier som er blitt Nansen til del, er det ikke til å unngå at også negative sider ved personen kommer fram.
Han var nok ikke alltid en god leder, kunne bli taus og innesluttet, eller pirke på detaljer. Han var ikke nødvendigvis noen god far eller ektemann. Noen vil også tone ned hans innsats for flyktninger mot slutten av livet som han fikk Nobels Fredspris for, eller trekke i tvil hans politiske dømmekraft.
Likevel beundrer jeg denne mannen.
Nansen startet som vitenskapsmann og fikk til bemerkelsesverdige resultater innen forskningen på nerveceller hos primitive havdyr, noe som ga ny innsikt i hvordan vår egen hjerne fungerer. Kanskje han skulle fått Nobelprisen allerede da, i medisin. Det var nok utvilsomt Nansens vilje til å se nye løsninger, ikke godta innarbeidete sannheter, sammen med tålmodighet og stahet, som ga han disse resultatene. Egenskaper han tok med videre til polarutforskningen.
Nansen fant rett og slett opp en ny måte å utforske polarområdene på. Bruk lett utstyr, ta med få men dyktige folk, dropp en sikker base å returnere til. Da må man framover. Derav mottoet: ”Vestkysten eller døden” han er blitt kjent for fra Grønlandsferden.
Det manglet ikke på folk som var overbevist om at Nansens menn aldri ville komme levende tilbake, verken under Grønlandsferden eller på vei mot Nordpolen. Men tilbake kom han uten å miste så mye som en eneste mann. Dumdristig? ja kanskje. Og han gjorde det ikke alene. Men Fridtjof hadde planene, plukket ut mennene og fikk nok folk til å tro på ideene til å skaffe finansiering, slik at det er riktig at det først og fremst er hans navn vi husker.
Og så, etter ekspedisjonene var han en kjendis, kongevenn, samfunnsdebattant, diplomat og etter hvert vitenskapsmann igjen, da han bygget opp norsk havforskning. En rastløs mann. Han drømte om å nå Sydpolen. Da hadde han blitt den største polaroppdageren noensinne. Men andre plikter var alltid i veien. Roald Amundsen nådde det målet ved å låne Nansens båt.
Han var neppe noen lykkelig mann. Følte nok selv at han ikke strakk til. Men for et liv. Og for noen resultater. Og til slutt fredsarbeidet. Selvsagt var han ikke alene om å redde hundretusener, men han tok initiativ, fant løsninger, brukte navnet sitt for det det var verdt for å hjelpe mennesker i bunnløs nød og fortvilelse.
Og Nansen ville aldri blitt Nazist eller støttet NS dersom han hadde levd et tiår til, det tror jeg vi trygt kan slå fast.
Fridtjof Nansen er en av de aller største nordmenn, og det har vært en glede og en inspirasjon å tegne og fortelle om livet og turene hans.
En ekte helt.
