Fanfiction er nettopp det begrepet sier – fortellinger og historier om figurer og miljøer fra et annet originalverk. Det meste av det blir ikke utgitt, men lagt ut på nettet, og det meste av det handler om ekstremt populære figurer fra bøker og filmer, fra for eksempel Harry Potter, Star Wars, Sherlock Holmes …
Det kan være nyskrevne historier, eller det kan være fortsettelser av kjente fortellinger, eller det kan være en fortelling sett fra en ny synsvinkel.
Fangarmer er både en nyskreven historie, en fortsettelse av en kjent fortelling og en fortelling sett fra en ny synsvinkel.
I 1928 utga den amerikanske grøsserforfatteren Howard Philips Lovecraft den berømte fortellingen The Call of Cthulhu. Den foregår dels i Norge. Nærmere bestemt i Gamlebyen i Oslo, der vi får høre om skrekkopplevelsene til den norske sjømannen Gustaf Johansen i Sørishavet. Fangarmer handler om det som skjedde før og etter – fortalt av Johansens unge nabo i Oslo gate.
På norsk finnes fortellingen i to oversettelser: under tittelen «Cthulhu kaller» i Makabre fortellinger og som «Kallet fra Cthulhu» i Skrekken fra Dunwich og andre historier. Dette var den første (offisielle) historien i det som senere ble kalt Cthulhu-mytologien og som består av et stadig voksende antall romaner og noveller.
Disse er ikke bare skrevet av Lovecraft selv. Lovecraft ville at andre forfattere skulle skrive fortellinger om figurene og miljøene han hadde funnet opp. Og selv om han ikke var så kjent da han levde, fikk Lovecraft etter hvert massevis av andre forfattere som fans. Blant andre Stephen King, Neil Gaiman, China Miéville, Ramsey Campbell og mange flere, ja, så mange at det virker som om de fleste grøsserforfattere en eller annen gang har skrevet en fortelling fra Cthulhu-mytologiens verden. Deriblant den norske forfatteren Øyvind Myhre, med en fabelaktig bok, Mørke over Dunwich fra 1991.
I dag er Lovecraft stor. Bøkene med fortellingene hans blir utgitt i stadig nye utgaver og opplag. Det finnes et utall diskusjonssider og fanziner på nettet om Lovecrafts verden. Han har vært opphav til andre bøker, tegneserier, rollespill – alt mulig. Mange filmer har også hentet mye inspirasjon fra H. P. Lovecrafts verden, for eksempel Pirates of the Caribbean-serien, Alien– og The Thing-filmene, for bare å nevne noen.
Man kan trygt si at Lovecraft er den moderne skrekkfortellingens far. Hos ham er det ikke lenger spøkelser og raslende kjettinger som gjelder, det er universet i seg selv, i all sin størrelse og velde, som er det truende. Han ser universet som groteskt og meningsløst, noe enormt stort som overgår menneskenes fatteevne. Derfor kalles Lovecrafts sjanger ofte for «kosmisk skrekk.»
Hør podcasten hvor Tore Aurstad og Alexander Løken snakker om sine bokprosjekter, hvordan de jobber og fellesskapet i Fabelprosalauget:
Alle forfattere lar seg inspirere av andre forfatteres fortellinger. Lovecraft hentet shoggothenes sang – Tekeli-li! Tekeli-li! – fra sitt forbilde, Edgar Allan Poe, bortsett fra at Poe ikke skriver om shoggother, men om en slags mystiske kjempepingviner.
Skjønt når det gjelder Fangarmer er nok inspirasjonen tydeligere og mer konkret enn i mange andre bøker. Cthulhu, Dypets avkom (The Deep Ones), R’lyeh, den forbudte boka Necronomicon, Dagons esoteriske orden – alt sammen har sin opprinnelse i Lovecrafts fortellinger, selv om de senere har opptrådt også mange andre steder.
Sjøuhyrene Hydra, Kraken og Leviatan, derimot, er hentet fra folketro, mytologi og Bibelen. Sagnet om spøkelsesskipet Caleuche er godt kjent i Chile. Det har for så vidt ingenting med Cthulu-mytologien å gjøre – men passet bra inn i historien, syntes jeg.
Både Roald Amundsen og Algernon Blackwood er personer som har levd. Roald Amundsen er naturligvis godt kjent, mens Blackwood var en britisk forfatter av spøkelseshistorier (og dessuten eventyrer, oppdagelsesreisende og en kjent tv-personlighet i Storbritannia på sine eldre dager).
«Sannhetssøkerne i Scala Street», derimot, er min egen oppfinnelse, så jeg tviler på om Algernon Blackwood i virkeligheten var med i noen slik organisasjon. Thurston og Wilcox og styrmann Johansen er skikkelser som opptrer i The Call of Cthulhu.
Amund og Elise og alle de andre personene i Fangarmer har jeg selv diktet opp. Byene Hastings og Funchal kjenner jeg godt, men siden jeg aldri har besøkt den sørlige halvkule, langt mindre Sør-Georgia og Sør-Shetland, har jeg måttet ty til bøker for å gjøre meg kjent med disse fascinerende områdene.
Til slutt er det på sin plass med en advarsel: Hvis du velger å åpne sinnet for alle de skrekkelige, tentakelbefengte monstrene og redselsfulle skapningene fra avgrunnen som finnes i Cthulhu-mytologien, er det ingen vei tilbake. Da kan du aldri mer seile i fred og fordragelighet på uvitenhetens hav.
Bla i boka:
