– Mamma, hva er en brudepike? Det er datteren min på fire år som spør. Tante og onkel skal gifte seg, og snart skal hun få være brudepike. For aller første gang!
– Vi kan finne en bok på biblioteket, svarer jeg, som jeg ofte gjør når barna står foran nye utfordringer.
Men denne gangen finner jeg ikke det jeg leter etter, hverken på biblioteket eller i bokhandelen. Kanskje jeg kan skrive historien selv? tenker jeg. Og så begynner jeg på fortellingen om Bettina brudepike.
Antrekket
Jeg skriver om hva som skal skje i kirken. Om den store festen etterpå. Og om hva det egentlig vil si å gifte seg. Så skjønner jeg at ikke noe av dette engasjerer min lille 4-åring. Antrekket, derimot, det vil hun gjerne høre om. For hun skal vel være veldig fin som brudepike? Det skal hun, lover vi voksne, og tar henne med til en brudekjolebutikk. Men når hun blir presentert for de klassiske og fine kjolene rister hun bestemt på hodet. De er for kjedelige! Derimot har hun flere forslag til hva hun kan ha på seg. Hva med julekjolen? Den er superfin! Og rød! Knall rød! Hvis hun trekker litt i den så er det ingen som ser at den begynner å bli kort over knærne. Eller kanskje den blomstrete sommerkjolen vil passe bedre? Favorittkjolen hennes! I dyp blå med hvite og gule blomster. I utkledningsskuffen tror hun også det er et par gode alternativer.
Først får hun verdens fineste kjole, og så får hun ikke lov til å bruke den! DET er det teiteste hun har hørt!
Det blir tante som til slutt redder situasjonen. Hun finner en nydelig beige silkekjole. Den presenteres som «gullkjolen» for 4-åringen som straks er solgt. Hun vil helst ha på den fine kjolen både i barnehagen, i bursdager og til og med på skiskolen. Og når kjolen blir hengt opp på loftet, frem til bryllupet, er det til store protester fra den kommende brudepiken. Først får hun verdens fineste kjole, og så får hun ikke lov til å bruke den! DET er det teiteste hun har hørt!
Bla i Bettina brudepike:
Men når den store dagen endelig kommer er det med en liten brudepike som stråler om kapp med bruden, mens hun skrider majestetisk oppover kirkegulvet. Vel fremme går hun ikke bort til benken, der hun og den lille brudesvennen skal sitte. Hun velger heller å sette seg ned øverst i trappen, midt foran alteret og brudeparet – rett i ryggen, med et høytidelig smil og holdning som en prinsesse. Der blir hun sittende, godt synlig for alle gjestene, gjennom hele seremonien. Det er tross alt ikke hver dag man er brudepike!
Ung konsulent
Så fortsetter hverdagen og den lille brudepiken går tilbake i rollen som barnehagejente. Men i skrivebordsskuffen ligger historien om en annen brudepike. Den tar jeg frem når jeg trenger et friminutt i travle mammadager. Så skriver jeg litt, skriver om litt og tenker at EN dag, bare barna blir litt større… da skal jeg skrive ferdig historien.
LES OGSÅ: Møt høstens barnebokdebutanter: Intervju med Sidsel Jøranlid
Det blir til slutt den yngste datteren min som blir inspirasjonen til å skrive ferdig historien om Bettina brudepike. Hun har alltid vært en bokelsker, helt siden hun satt i badekaret og tygget på myke plastbøker. Nå er det Leseløver som gjelder! Og historien om brudepiken høres spennende ut, synes hun, den vil hun gjerne lese!
Hun går inn i rollen som bokkonsulent med alvor, engasjement og solid kompetanse. Ord og uttrykk blir diskutert, og hver minste del av historien blir nøye gjennomgått. For er jeg sikker på at det skal være en do i kirken, når Bettina skal tisse? Selv synes hun aldri det nødvendige rommet er i nærheten når hun skal på do, og sånn tror hun de fleste leserne har det, også.
Den rosa parykken
Den dagen manuset skal leveres går vi sammen til postkontoret. Hånd i hånd i et virvlende snøvær – spente og nesten litt høytidelige, begge to. Jeg forklarer henne at det kan ta tid før vi hører noe. Lang tid. Og kanskje er det sånn at vi også må endre på noe av det vi har skrevet. Det går fint, sier hun. Vi kan vente.
Forslaget om parykkene er hennes. Hun vil vi skal lage en avtale om hva jeg skal gjøre den dagen det endelige svaret kommer. Ikke bare buse ut med et «ja» eller «nei». Derfor legger hun to parykker øverst på kommoden. Hvis forlaget ikke vil ha Bettina brudepike skal jeg ha på meg den svarte, rufsete parykken når hun kommer hjem fra skolen. Blir boken antatt kan jeg ha på meg den rosa med langt, skinnende hår.
Og en dag er ventetiden endelig over. Jeg står i kjøkkenvinduet og vinker ut til en hoppende glad jente som akkurat har oppdaget at mamma står og lager middag med langt, rosa hår.
