Stig Sæterbakken døde 25 januar 2012. Morgenen etter fant jeg mailen han hadde sendt meg kl. 22:24, noen timer før døden inntraff. Jeg ville først ikke innse hva som egentlig stod der, men det enslige ordet i emnefeltet var tydelig nok. Etter. Videre skrev han: Kjære Herdis. Du holdt meg i nakkeskinnet i mange år!
En oransje nellik
Det er få forfattere jeg har hatt et så nært forhold til som jeg har hatt til Stig, og det er ingen jeg har arbeidet med over så mange år. Året var 1987, jeg var fersk som redaktør, han var en ung forfatter på 23 år som allerede hadde tre diktsamlinger bak seg, og nå leverte han manus til det som skulle bli Vandrebok (1988).
Jeg syntes han var mutt og streng, og var engstelig for at kommunikasjonen mellom oss ville bli vanskelig. Han, på sin side, var kanskje skeptisk til om en eldre (37 år!) kvinnelig redaktør ville ha forståelse for hans litterære prosjekt. Men jeg var oppriktig begeistret for tekstene i Vandrebok, og da Stig skjønte at vi heller ikke hadde så ulike litterære referanser, ble han mer avslappet og kommunikasjonen mellom oss mer åpen.
Etter utgivelsen fant jeg en enslig oransje nellik i en vase på kontoret med en hyggelig hilsen, og jeg var både lettet og rørt. Den oransje nelliken var et lite pek, omslaget skulle egentlig hatt noe av fonten i oransje, men noe gikk feil i produksjonen, og det var dette den oransje blomsten vitnet om.
Humor og burleske bilder
Sett i ettertid er Vandrebok lite typisk for det som skulle bli Stig Sæterbakkens forfatterskap. Den er lettere i tonen, der den hovedsakelig henter sitt stoff i en muntlig fortellertradisjon fra barndommens trakter ved Lillehammer. En folkelig og lun humor kunne være til stede, som i denne teksten:
Bror tiln Karl døde for et par-tre år sia, kvært av et frimerke. Skreiv brev til søstra, og dan sku slikke på frimerket, klistra det seg til tunga, ogn fikk ikke pirka det ut att før det satte seg i halsen og tetta luftrøret. Post mortem, som folk på verkstedet sa.
Det fins frampek mot kommende skrivemåter, burleske bilder som firfisla som spretter ut av ryggen til faren, skildringer av de som faller utenfor, som han som ble kalt Ødipusen, og den unge gutten som blir beskyldt for å ha en grå pikk. Prompehumor, ungdommelig sex og ungdommelig uskyld – som guttene som ikke tør å si ordet jumper høyt så foreldrene hører det, av redsel for at det kan være et ord med seksuelle konnotasjoner.
Vandrebok var kanskje likevel mer et skritt vekk fra poesien (en sjanger han aldri skulle bruke igjen, bortsett fra i gjendiktningene) og over til prosaen, enn en bok som peker mot det framtidige forfatterskapet.
Skrev unorsk og lysende vakkert
Tre år senere kom romandebuten Incubus (1991), og denne gang var jeg presentert for ideen til boka lenge før han leverte manus. Stig hadde kommet over en fotobok om mennesker med abnorme misdannelser, og der fikk han ideen til den intellektuelle hermafroditten Magda. (En annen bok av en polsk fotograf om interiører i svart/hvitt, var det første utgangspunktet for Gjennom natten, eller rettere sagt om kapitlet «Skubínska cesta 64», om huset der håp blir til skit.)
Idéplanet i Incubus kan ikke sies å være tilstrekkelig forløst, men nå er skrivemåten antydende for det som vil komme til å prege resten av forfatterskapet, og jeg ble slått av hvor lysende vakkert forfatteren kunne skrive, og at han hadde et språk til å beskrive det meste. Stilen er poetisk, burlesk, overskridende og unorsk.
Elefanten i rommet
Det nye testamentet (1993), romanen om den unge Lukas Landberg som etter en europeisk odyssé ender opp i jakten på Adolf Hitlers dagbøker, ble elefanten i rommet, romanen vi aldri snakket om i ettertid. En voldsom kollisjon mellom våre forventninger om hvordan romanen ville bli mottatt, og den enstemmige kritikken, for ikke å si slakten som ble romanens skjebne, tabuiserte romanen for både forfatter og redaktør.
Jeg prøvde likevel noen ganger å få i gang en samtale om romanen, men ble bryskt avvist av Stig med at den var feilslått og ingenting det var verdt å snakke om. Og vi som hadde snakket så mye underveis, jeg som hadde vært så berørt av en scene som skildrer hesten som glir på regnvåt brostein, om hvor sårbart det store dyret var, og vi som hadde ledd og godtet oss over skildringen av et omnipotent Lillehammer som skulle arrangere de olympiske vinterleker i 1984.
I dag innser jeg at Det nye testamentet ikke var en vellykket roman, men fortjente den kollektiv slakt? Året etter stilte Henning Hagerup i Morgenbladet et betimelig spørsmål om hva som hadde gått av den norske kritikerstanden i persepsjonen av denne romanen, og lesninger fra Sverige og Danmark skulle etter hvert vise seg å være langt mer positivt innstilte.
Mot et viktig og profilert forfatterskap
Selv om romanen der og da var et kolossalt nederlag, førte det ikke til noen stopp i forfatterskapet. De fleste redaktører har erfaring med at noen bøker «må» ut, for å åpne for det som skal komme, og det var også etter denne romanen de første spirene til det som skulle utvikle seg til et viktig og profilert forfatterskap for alvor ble synlige.
Først gjennom essaysamlingen Estetisk salighet (1994), som var et resultat av essays han hadde skrevet i forskjellige tidsskrifter over en femårsperiode, noen også upubliserte. Han skriver om forfatterskap, film og kunst, som han også kom til å gjøre i de senere essaysamlingene Det onde øyet (2001) og Dirty Things (2010). (De tre Flamme-singlene som ble utgitt i perioden 2009-2011, med ett essay i hver utgivelse, er unntaket og peker med sine talende titler Ja.Nei.Ja, Umuligheten av å leve og Det fryktinngydende på store, eksistensielle spørsmål).
Bret Easton Ellis, Julio Cortázar og Lawrence Sternes er noen av forfatterne i Estetisk salighet, filmene A Clockwork Orange (Anthony Burgess/Stanley Kubric) og b-filmen filmen The Hitchers, og en tolkning av Per Inge Bjørlos instillasjon Åpne rom I, et essay han også valgte å ta med i Essays i utvalg (2012).
Noe av det siste han gjorde før han døde, var å skrive et essay i boka som ble utgitt om Per Inge Bjørlos kunst like før jul i 2011. Dette vitner om at Bjørlo var en kunstner som han var opptatt av gjennom alle årene han virket som forfatter. Dagbladet anmeldte Estetisk salighet med en henvisning på første side med bilde av forfatter og påskriften «Ung tåkefyrste», men Øystein Rottem må likevel i sin anmeldelse, syrlig og med en sterk ovenfra og ned-holdning, likevel innrømme at «Det er nemlig en uhyre intelligent og belest manns verk«.
S-trilogien
Det var altså ikke et forfatterskap som ble løftet fram av kritikerne, og heller ingen priser ble ham til del før helt på slutten av forfatterskapet. Men forfatterskapet ble lest og kommentert i tidsskrifter, og ble lagt merke til og høyere verdsatt i nabolandene Sverige og Danmark. Og nå startet det for alvor. Som perler på en snor kom Siamesisk (1997), Selvbeherskelse (1998) og ikke minst Sauermugg (1999), og fra om med nå, ble Stig Sæterbakken regnet med som en profilert forfatter i det litterære landskapet.
De tre romanene i det som siden ble kalt S-triologien, bød ikke på store problemer i samarbeidet mellom oss. Det ble gjort nødvendige innstramninger, ordvalg ble diskutert og også karakterenes fremstilling, spesielt Andreas Feldt i Selvbeherskelse, som kanskje var den eneste av karakterene en kunne stille spørsmål om angående troverdighet og psykologi. Erna og Edwin i Siamesisk og Sauermugg selv, var av en natur som lå langt utenfor en slik problemstilling.
Tidsskriftet Marginal
I 1995 kom han også med en idé om å starte et tidsskrift. Hvert nummer av Marginal skulle konsentrere seg om ett forfatterskap og bestå av essays fra skandinaviske forfattere. Det ble fem nummer i alt om forfatterskapene til William Faulkner, Peter Handke, Julio Cortazar, August Strindberg og Emmanuel Bove.
Vi hadde planlagt en serie på ti nummer, men uten støtte fra Kulturrådet og dårlig salg gjennom bokhandel, «snørte forlaget igjen pengesekken», som Stig sa det. Tiden med Marginal var uansett viktig og utløsende for forfatterskapet. Her fikk han utvidet sin kontaktflate med andre forfattere og intellektuelle i Skandinavia, han fikk drøftet sine egne og andre forfatteres tekster med folk han stolte på og hadde tillitt til.
Delte entusiastisk personlige erfaringer
Samarbeidet med Stig var stort og omfattende, og gikk langt utover arbeidet med manuskripter. Han holdt meg oppdatert om hva han leste, om hva han lyttet til av musikk, og ga meg ofte bøker og cd-er slik at jeg selv kunne vurdere.
I tillegg delte han personlige erfaringer. Stig fortalte om en tung skrivesperre som han kom gjennom med å snekre møbler og skrivestue, noe han var dyktig til, han fortalte om den fine hagen hvor han gravde hull og gjorde tungarbeid etter kona Elizabeths instruksjoner. Han skildret oppstemt de fine sommerferiene i Italia med familie og venner, og da han begynte på italiensk-kurs med datteren Emma var det Ciao og Ci vediamo i mailene. Han var opptatt av mat, og han var flink til å lage mat. Når vi skulle møtes på restaurant, var det aldri et tilfeldig valg, verken hva vi skulle spise eller hvilken stemning restauranten kunne by på. Jeg var villig med og delte hans entusiasme og estetiske sans, med unntak av whisky, som han lovpriste, men som jeg bare syntes var vondt.
Hans begeistring og hans entusiasme var ikke mindre når det gjaldt litteraturen. Da han oppdaget Nikanor Teratologens Eldreomsorgen i øvre Kågedalen, var hans begeistring total, og den befant seg ikke på et ytre plan med tomme lovprisninger. Han dukket ned i stoffet, han gjorde det til sitt og holdt et imponerende foredrag på Nansen-skolen under litteraturfestivalen på Lillehammer som også ga mening til en forsamling som ennå ikke hadde lest boka. Senere skulle han også oversette boka til norsk og motta Oversetterforeningens kritikerpris for den.
Cârtâresceu og Donald Duck
I sin tid som kunstnerisk leder på Litteraturfestivalen på Lillehammer, var han stolt og lykkelig over å få sterke forfattere som Mircea Cârtâresceu, Herta Müller og Gaétan Soucy til festivalen, men ikke mindre lykkelig over at Anthony and the Johnsons sa ja til å holde konsert og at Margaret Atwood ville delta på skjerm med digital penn i signering av sine bøker.
De samtidsforfatterne han satte høyest, som for eksempel Gaétan Soucy, utviklet han sterke vennskap med, han skrev essay om bøkene deres, og var dedikert til litteraturen deres. Like ustoppelig kunne hans entusiasme ytre seg i forhold til klassiske forfatterskap som Samuel Beckett, Edgar Allan Poe (som han også oversatte) og George Simenons Maigret – romaner han hadde lest samtlige av. At han også leste Donald Duck var ingen hemmelighet.
Ingen bestselger-forfatter
Hans mindre entusiastiske sider var også tydelige, han kunne være brå, han kunne være uspiselig arrogant. Da jeg ett år ikke kunne komme på Litteraturfestivalen, fordi et barnebarn skulle døpes, og jeg uttrykte at han sikkert forstod min prioritering, var svaret et skarpt nei. Men tillitten mellom oss var sterk, så jeg lo det bort. Jeg kjente godt den varme, den kjærlige, den lattermilde Stig som kunne ta til tårene når latteren ble for overveldende.
Stig Sæterbakken var ingen typisk Cappelen-forfatter, i den grad noe slikt finnes. På nittitallet hadde den skjønnlitterære avdelingen på Cappelen sin storhetstid, med mange betydelige forfattere på bestselgerlisten og med en høy andel av markedet. Stig var ikke blant disse, hans forfatterskap var plassert i det misvisende begrepet smal litteratur, og det var sårt å være så usynlig i det store markedet, det var bittert å få mindre oppmerksomhet enn forfattere som han noen ganger anså lå langt under hans kapasitet når det gjaldt litterær verdi.
På skrivekursene og i et stadig voksende litterært miljø rundt forfatterskapet, fikk han sin oppreisning. Da jeg noen ganger besøkte skriveskolene for blant annet å snakke om forlagets utgivelsesprofil, ble de ofte svært forundret over å høre at Stig var på vårt forlag, og ikke, som de hadde trodd, på et mindre forlag med det de mente var en mer spisset litterær profil. Stig visste at jeg var hans kvinne på forlaget, at jeg gikk hans ærend, at jeg prioriterte forfatterskapet, så selv om han kunne ha tanker om forlagsbytte, og antakelig heller ikke manglet tilbud, valgte han å bli.
Daustemmen
Som forfatter var han seriøs til fingerspissen. Manus var renskrevet, så å si uten feilskriving. Han var ryddig i forhold til tidsfrister, han var dypt engasjert i omslaget, både når det gjaldt illustrasjon og tekst.
Etter hvert utviklet han også en seremoni rundt hvordan manus skulle leveres. Den første versjonen skulle leveres i hånden og ansikt til ansikt på mitt kontor eller i hans hjem. Uansett sted, etterfulgt av middag hvor vi begge kunne glede oss over hans nyskrevne manus, og at jeg på det daværende tidspunkt ennå ikke hadde noen kritiske kommentarer å komme med.
Ofte leste han utdrag fra manus, mens han knegget henrykt. Den samme begeistringen som han hadde for andre forfatterskap, andre skrivemåter, kunne også vise seg i forhold til egne ideer, til egen skrift. Og det var vel her «grepet i nakkeskinnet» kom inn, ikke så tydelig tidlig i forfatterskapet, men spesielt til stede i de to siste romanene Ikke forlat meg og Gjennom natten.
Etter å ha lest manus, ringte jeg ham og snakket med det han kalte «daustemmen din», ikke mindre. Intuitivt la jeg vel stemmen i et nøytralt leie for ikke å la meg rive med av hans voldsomme begeistring som på det tidspunktet gjerne ville overse og ikke på noe måte ville inn på det som kunne være problematisk i romanen.
Grundig redigering
Det var vanskelig, men «daustemmen» hadde sin virkning, og entusiasmen hans dalte og frustrasjon og sinne overtok, men etter noen dager i den tilstanden, krydret med noen sure meldinger på min e-post, ble tilstanden gradvis erstattet av at han så nødvendigheten av å gå noen runder til. Vi brukte sjelden konsulent, så det var bare han, meg og teksten. (Hans kone Elizabeth leste også, vi kjente hverandre knapt og snakket aldri sammen om hans manus, likevel var vi etter hans syn «fordømt enige».)
Når neste versjon av manus kom, hadde han alltid gjort store forandringer, mye mer enn jeg hadde forventet. «Der jeg forsiktig har antydet, har du brukt øksa og fjernet hele Montaigne», skrev jeg i en mail til ham. «He, he, blir du ikke skremt over hvor ettergivende jeg er», kunne han svare. Det var aldri overfladiske endringer, han gikk til grunnen i teksten og fant selv ut hvordan det måtte endres.
Da prosessen var over, var han tilfreds og enig i at endringene hadde gjort det til en bedre bok, og ved neste manus inviterte han meg inn som «sin hjelper i mørkerommet». Jeg syntes det var tøft med tilbakemeldingene og det hendte jeg la stemmen i et lysere leie, for å prøve å liste meg inn med kritiske kommentarer etter hvert. Det gjennomskuet han suverent: «Cut the crap og kom med skiten», forlangte han da.
Et voldsomt mørke
Gjennom natten som jeg mener er hans beste roman, var likevel den romanen hvor denne prosessen var tyngst. Deler av teksten ble tatt ut, ikke fordi det ikke var godt skrevet og interessant, men fordi det hadde liten sammenheng med helheten i romanen (som den tidligere nevnte teksten om Montaigne). Han innså det etter hvert selv, og da var det ingen såre miner.
Like etter at Gjennom natten hadde kommet ut, var jeg til stede da han ble intervjuet på Blå i Oslo. Han sa at han visste han var en fordømt god forfatter når det gjaldt selve skriften, men det var bare det at han kunne få så «jævlig dårlige ideer» noen ganger, og det trekket kjente jeg igjen. Vi hadde også andre diskusjoner om den siste romanen, jeg ønsket at han kunne være mer forsonende, særlig på romanens siste side, men han gjorde bare noen små endringer i den retning. Jeg var urolig over det voldsomme mørket i teksten og spurte om hvilke tanker han gjorde seg om videre skriving, for mørkere enn dette kunne det knapt bli. Nei, svarte han, det kan ikke det, for da drukner jeg selv i det.
Få måneder senere valgte han å ta sitt eget liv, og jeg som fikk mailen noen timer før det skjedde, men ikke oppdaget den før neste morgen, lurer på om grepet i nakkeskinnet kunne gjort noe fra eller til. På det fins det ikke noe svar.
Denne teksten ble første gang publisert i det internasjonale litterære tidsskriftet Music and Literature.
