Diskusjonen etter utgivelsen av Soumission fortsetter, og den sprer seg fra Frankrike til landene der boken etter hvert utgis. Reaksjonene spriker på en høyst interessant måte:
Det franske ukemagasinet L’Express slår fast at Houllebecq skriver dårlig, men er en viktig forfatter. Kommentatoren hevder at han har klønete og uelegante ordvalg, men at bøkenes verdi ligger i forfatternes fremstilling av et samfunn som (etter forfatterens mening) er i ferd med å gå av hengslene. Og forfatteren selv kommenterer: «En forfatter er fremfor alt et menneske, til stede i sine bøker, og han skriver dem enten svært godt eller svært dårlig, hvilket ikke er så viktig, det viktige er at han beskriver.»
En kommentator mener at Houellebecq i sin sjette roman først fenger, så kjeder, at dette ikke er noen god bok i det hele tatt, at den mangler litterære kvaliteter. Men noe må det jo være ved den siden så mange engasjerer seg, og diskusjonen begynte før boken i det hele tatt var på markedet – takket være at utgiveren selv sørget for å lekke litt om innholdet. Det er kanskje ikke så vanskelig å pirre interessen for en forfatter som er så omdiskutert, med et publikum som er vant til (og forventer) at han i intervjuer og i hver ny bok slenger ut kontroversielle påstander. Men, påpekes det i The New Yorker, det er ikke først og fremst islam han retter skytset mot, men mot Frankrike og franskmenn.
Soumission kom ut i Frankrike midt i sjokket over attentatene i Paris den 7.januar. Houellebecq mistet en nær venn i tragedien og stanset øyeblikkelig, for en tid, all offentlig opptreden.
Handlingen i boken er lagt noen år inn i fremtiden, til 2022, i et Frankrike der partiet Det muslimske brorskap vinner valget, med Marine le Pen som motstander, og tar makten i landet. Stikk i strid med sin sedvanlige fremferd når diskusjonen raser om en bok, trer forfatteren selv inn i ordskiftet denne gangen. Han har tidligere uttalt at islam er en «dum religion». Nå sier han at boken fremstiller en «visjon» av et samfunn der kunnskapene viker for religionen i et moralsk svekket samfunn. Bokens tittel Soumisson, eller «Underkastelse» henspiller på menneskers forhold til Gud, like mye som på Frankrikes underkastelse under islam, eller sekulære politikeres vilje til å innrette seg etter religionens krav, med flerkoneri (bokens opportunistiske hovedperson synes i grunnen det kan være ganske fristende!) og der kvinnene tilpasser seg et nytt patriarkat, med slør, som hjemmeværende, umælende fødemaskiner. Gevinsten ved en slik samfunnsordning er at kvinner dermed bidrar til å redusere arbeidsløsheten. (For øvrig, hevdes det i The Economist , fremstilles alle Houllebecqs kvinner som pregløse statister.)
Men Houellebecq hevder at han ikke skriver i den hensikt å provosere. «Vel fremskynder jeg, litterært, historiske begivenheter, men nei, jeg vil ikke kalle det en provokasjon i den forstand at jeg skulle uttale noe jeg mente var grunnleggende falsk, bare for å irritere. Jeg sammenfatter en utvikling som jeg anser å være sannsynlig,» uttaler han. Og: «Jeg er ingen intellektuell. Jeg velger ikke side. Jeg forsvarer intet bestemt regime,» og legger til: «Nå har jeg lest Koranen, og den er bedre enn jeg trodde. Jihadister er dårlige muslimer og islamofobi er ikke en form for rasisme.»
I dagsavisen Le Monde sammenligner den fremstående franske forfatteren Emmanuel Carrère romanen med George Orwells «1984».
The Guardian fremhever boken som en satire over islam, men vel så mye som en satire over menneskelig svakhet og opportunisme, eksemplifisert ved bokens hovedperson, Sorbonne-professoren som synes høyere lønn er greit nok, selv om han må skifte livssyn. «Dyktig skrevet og mørkt humoristisk,» skriver den engelske avisen.
I Tyskland forelå oversettelsen samtidig med fransk utgivelse, og boken føk straks til toppen av bestselgerlisten.
Også i Frankrike plasserte den seg straks på toppen av salgslistene.
På norsk, i Tom Lotheringtons oversettelse, kommer den ut om noen måneder. Houellebecq har et trofast publikum her i landet også, og det skal bli svært spennende å se responsen.
