I Gro Dahles nye diktsamling Anna og Frank fører hun sammen sammen Anna Akhmatova, russisk opposisjonell lyriker, gift med menn som ble drept av bolsjevikene og i Stalins gulagleir, og den urbane og omgjengelige beatpoeten Frank O’Hara, del av New York School of Poetry, med hundrevis av venner og elskere. Les mer om den kritikerroste utgivelsen i dette innlegget der Dahle selv forteller mer om hvordan den spesielle utgivelsen ble til.
Diktmosaikk med samplede biter fra Anna Akhmatova og Frank O’Haras dikt.
Anna Akhmatova og Frank O’Hara dør begge to i 1966. Hun på et sykehus i Domodedova litt sør for Moskva, han på Fire Island ved New York. Utover det at de begge dør det samme året og begge var diktere, er det ingenting annet de har felles, kanskje bortsett fra noen dikt om trær, om løv, om te, hvor ordene deres møter hverandre i tilfeldig passering.
Allikevel inviterer jeg dem begge inn på et lappeteppe i parken langs elven for å høre hva diktene deres sier når de først begynner å prate med hverandre, hva ordene deres gjør når jeg plasserer dem sammen. – Kom, sier jeg og gjør av plass til dem.
Han spør henne om hun har glemt
hvordan hun pleide å være
da hun fortsatt var på toppen,
og dagen kom feit og fin
med eple i munnen.
En gang på nittitallet ble jeg bedt om å kikke litt nærmere på Anna Akhmatova. Noe jeg gjorde. Jeg leste, fant diktene på engelsk og svensk og noen på norsk. Og så ble jeg koblet sammen med Astrid Brokke ved seksjon for russisk språk og litteratur ved universitetet i Tromsø. Astrid Brokke hadde valgt ut et materiale som føltes som hundrevis av Anna Akhmatovas dikt og råoversatte dem, mens jeg skulle gjendikte. Gjendikte? Jeg var ingen gjendikter, det skjønte jeg raskt. For selv om jeg holdt på med diktene lenge, ble det aldri noen gjendiktning ut av dette arbeidet. Plutselig hadde jeg klart å låse diktene inne i altfor trange bur, og da jeg forsøkte å slippe diktene ut av burene, glapp de ut av hendene mine, bare fjær og fragmenter igjen, løsrevne biter jeg ikke lenger visste hvor hørte hjemme og som jeg ikke klarte å føye sammen, skåret opp, klippet i stykker, tvunget fra hverandre, flagrende strofer som møll og nattsvermere rundt lyset fra diktene hennes.
Anna snakker om elven
og hvordan hun vil tilbake til rosene
i den hagen
der et gjerde står.
Hun sier at statuene husker henne.
Og at hun husker dem
under Nevas vann.
Når det gjelder Frank O’Hara, kjente jeg diktene hans fra oppveksten i Amerika.. Jeg hadde snudd litt på linjene hans, bare for moro skyld, herjet med formuleringene, romstert med diktene. Men det ble ikke noe mer, jeg la arbeidet på en hylle, og der lå de sammen med fragmentene fra Anna Akhmatova, en bunke med ark som etter hvert ble støvete, som etter hvert gulnet, ord som blandet seg med hverandre – i tjue år – helt til jeg så andre sesong av Madmen der Don Draper leser høyt fra Frank O’Haras diktsamling Meditations in an Emergency fra 1957. Det var et ekko, en resonans, et speilbilde, en plutselig innskytelse, noen ord Anna og Frank hadde felles, noen formuleringer som minnet om hverandre, noen linjer som tok tak i hverandre, trær, løv, lukten av te, Frank og Anna, Anna og Frank.
Melankolsk frokost.
Blått over, blått under,
De tause eggene tenker
og brødristerens elektriske øre hører.
Hun puster ham i ansiktet
og sier at det er et bål utenfor rekkevidde
som ingenting våger å røre.
Bare avtrykket igjen av sjalet hennes, en rest av formuleringer og bilder fra Frank. Bare tråder, spor og appelsinskall. Frynser og skjorteknapper. Bare pust. Allikevel er det denne pusten som jeg lar puste gjennom diktene, og diktene tar hverandre i hendene og begynner å bevege seg på samme gulv, bevege seg i samme retning. Det handler ikke på noen som helst måte om gjendiktning, det er bare et møte, for plutselig begynte disse to poetiske stemmene å tvinne seg inn i hverandre, samle seg, samtale. Diktene til Frank begynte å danse med diktene til Anna, ordene begynte å blande seg, løsrevne deler av setninger gled inn i hverandre, dreide kaleidoskopisk i mønstre, dansetrinn over et gulv, og plutselig var disse diktene i gang.
Frank stryker henne over armen, rører ved kjolen hennes.
Anna sier at berøringen ikke ligner på kjærtegn.
Det minner mer om hvordan katter klappes og fugler.
Hun sier at måten han ser på henne på
minner om hvordan blikket følger tynne kvinner på hester.
Hun går helt nær og sier
at han ligner en vaktsom katt på øynene
Hvis Frank O’Hara hadde sett dette, tror jeg at han ville ledd – og forstått prosjektet. Han var selv en tyv som lånte, refererte og siterte, diktene hans fulle av biter av andres tekster, navn, steder, titler, mens Anna Akhmatova på sin side mest sannsynlig ville grått, noe hun visstnok ofte gjorde da hun leste gjendiktninger av diktene sine til engelsk – løsrevet de strenge mønstrene hun så ofte brukte. For som hun selv sa det: diktere må ha sin egen strofe. Og hun sa at det var strofen, lyden av strofen som nettopp gjør dikterne til diktere.
Og det skulle Frank bare ha visst, han som var storbypoet i beatgenerasjonen, han som action-painta med ord, han som var urban, homofil, eksperimentell, pratsom og vill – en utsvevende partyløve omgitt av hundrevis av venner og elskere – at jeg har koblet ham opp med en slik fin, gammel, tragisk, russisk dame en hel verden unna, i en helt annen tidsepoke, i et helt annet samfunn, en opposisjonell som overlevde revolusjon, krig og forfølgelse, som sto og ventet utenfor fengselet, som så tog etter tog forlate perrongen mot konsentrasjonsleirene, mot fangeleirene, mot arbeidsleirene, mot Sibir. En stolt skikkelse med mørkt blikk. To så ulike diktere. Anna og Frank. Frank og Anna.
Frank tenker på noe hun sa,
at han drakk sjelen hennes med sugerør,
at det var slik det føltes.
Hun ba ham si i fra når han var ferdig.
Jeg lar ham allikevel møte henne, lar dem få betrakte hverandre, lar dem snakke sammen, lar ham dra henne ut av hylla og vise henne byen sin, spise lunsj med henne, danse med henne, lar ham snu henne rundt – og meg også, lar ham svinge oss begge ut på dansegulvet – i én enkel språklig bevegelse.
Men det er kanskje ikke helt farfetched heller? I sin poetikk formulerte Frank O’Hara nettopp en tanke som dette: ”the poem is at last between two persons, not between two pages” (”Personismen – Manifest”, Yugen #7, 1961). Det handler om møter, menneskemøter, møter mellom dikt og diktere, ordene som møter hverandre, puster hverandre i ansiktet, ordene som tar hverandre i hendene og begynner å leve sitt eget liv i samtaler som oppstår, diktet ikke som et punkt, ikke som en tanke, men som noe som oppstår mellom mennesker, en katalysator, et møte mellom den som leser og den som skriver, mellom de som har skrevet før og den som skriver nå, en samtale, en dans, en mellommenneskelig bevegelse i sving bakom sving over gulvet. Noe sånt.
Kan du ikke si noe på russisk?
Hva som helst, sa Frank.
Du kan si at gresset lukter annerledes om høsten, sa han.
Hun bøyde hodet mot ham, så håret falt framover,
hvisket ham i øret:
Ved pakhli inatsje travy,
Osennije travy.
