Da jeg for flere år siden, fikk skreket meg til å bidra til Aftenpostens spalte i dag: «Del et dikt» før den ble nedlagt, fant jeg frem et av de fineste kjærlighetsdiktene jeg kjenner, «Aldri» av André Bjerke. Diktet fikk nytt liv ved at Sigvart Dagsland har det med på albumet Villa Nordraak, tonesatt av Karoline Krüger tror jeg.
Det er særlig i kjærlighetsrus at jeg har vendt meg mot lyrikken, og kanskje særlig når jeg har trengt «vemodets trøst». Det kanskje vakreste og vemodigste kjærlighetsdiktet av dem alle er ”Aldri”. Dette diktet beskriver det vi alle kjenner som det intense lyset mellom de elskende, men også det grusomme og uforståelige som skjer når lyset forsvinner: ”når to som elsket, ikke elsker mer.” Hver gang jeg leser det, slår det meg hvor var og ufattelig kjærligheten er, og hvor redd jeg er for å miste den jeg elsker. Diktet er hentet fra samlingen med den vakre tittelen: Slik frøet bærer skissen til et tre fra 1954.
Aldri
Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett.
Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.
Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som aldri siden skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.
