Kolbein Falkeid (1933 – 2021) var en av mange elsket og respektert poet. Han skrev dikt av høy litterær kvalitet som samtidig traff et stort publikum. Falkeid debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I nesten 60 år var han et sentralt navn i norsk lyrikk, og han har utgitt en rekke diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger.
En bauta i samtidslyrikken
Falkeid har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 2010. Diktene hans er oversatt til 25 språk. Poeten Knut Ødegård oppsummerte forfatterskapet hans slik i Vårt Land for noen år siden: «Kolbein Falkeid er en bauta i samtidslyrikken vår.»
I sitt åttiende år skrev Kolbein Falkeid samlingen Øyet og virkeligheten (2014) hvor han befestet sin posisjon i samtidspoesien. Falkeid skrev også flere av tekstene til visegruppa Vamp, som var fra hans eget hjemsted Haugesund.
Nomaden og bonden
Herborg Kråkevik er en av dem som har hatt et helt spesielt forhold til Kolbein Falkeid. I 2019 samlet hun sine favoritter og kommentert dem i samlingen Nomaden og bonden. I forordet skrev hun: «Dikta til Falkeid har alltid vore ein kjær følgjesvein for meg gjennom livet, ein ven som traskar bak meg eller framfor meg, som eg ikkje treng å snakka med. Men som eg gjerne vil snakka med, og det er det eg prøver å gjera i denne boka.»
Ukas dikt «Elver» er her hentet fra Nomaden og bonden.
Elver
Jeg ser på hodet ditt i senga,
en svart
hårbylt mellom dyne og pute i halvmørket.
Det tente gatelyset klatrer inn vinduet og låner
natta litt sikt her inne. Du sover
med ansiktet vendt fra meg.
Uten å se dem følger jeg sølvgrå
elver i håret ditt: Tid
som har rent langt og ennå renner, renner.
Det skummer hvitt etter stryk
og gjel av trang sorg. Jeg går
nedover og oppover deg, uløselig
bundet til bredden av oss, vår tid, vår
strekning sammen, den eneste
stien jeg finner fram på når det er mørkt.
Om du skulle gli fra meg –
Jeg hadde stått igjen her, rådløs
og uten retning.
Vagabonder forviller seg
når de er alene på flatbygdene.
