I dag har kjæresten min bursdag. Hun er ikke alltid like fornøyd med meg og syns ikke jeg er flink nok til å vise henne hvor høyt jeg elsker henne. Antagelig vil hun mene at denne bloggen er feil forum å vise det på. For hun syns at jeg pynter meg med ord her, og forsøker å bygge min egen merkevare. Men uansett:
Ida, jeg syns dette nydelige diktet til Lars Saabye Christensen sier litt om hvordan kjærligheten er og hvorfor du er min eneste kvinne, og jeg er din håpløse mann.
Din håpløse mann
langsomt glir natta ut i lyset
og blander sitt mørke med hvite sekunder
det rasler i aviser når budet går forbi
men dårlige nyheter driter jeg i
som et ras gjennom hjertet
kommer dagen med sitt stål
og jeg er en høyreback
som har vært lenge nok bak mål
jeg har alt å vinne
for jeg har tapt alt jeg kan
og du er min eneste kvinne
og jeg er din håpløse mann
jeg hører din rolige pust
som en bølge mot ørets klippe
drømmene er fulle av gull og rust
og den hånden jeg holder skal jeg aldri slippe
og er du sulten skal jeg smøre en skive
deg vil jeg være hos resten av livet
og du kan gjerne be meg lage kaffe
det er ingenting her som jeg ikke kan skaffe
for jeg har mer inne
og jeg er ikke sann
du er min eneste kvinne
og jeg er din håpløse mann
hvis du vil kan vi godt gå en tur
og telle noen duer til vi ikke gidder mer og snur
og går den samme veien helt tilbake
og kanskje stikker innom et sted
hvor ingen kjenner oss og vi kan sitte i fredag
du vil ha øl og jeg vil ha kake
og ber om to gafler hvis du får lyst til å smake
vi behøver ikke si noe for stillhet er greit
klokka er snart fire og alt som jeg veit
er at roper du brann
skal jeg følge deg i blinde
for jeg er din håpløse mann
og du er min eneste kvinne
og mørket står over byen
som en bølge av kull
og på hjørnet av grand
graver en fyllik etter gull
alt han finner er en gammel serviett
et kredittkort fra i går og et vinglass uten stett
men jeg har mere inne
for jeg er ikke sann
og du er min eneste kvinne
og jeg er din håpløse mann
