Rolf Jacobsen (1907 – 1994) er blant Ukas dikt-spaltens mest populære diktere. Han var en av 1900-tallets viktigste norske lyrikere, og han ble bl.a. nominert til Nordisk råds litteraturpris hele fire ganger.
Rolf Jacobsens dikt brøt med den høytidelige tonen som hadde preget norsk lyrikk. Hans dikt har et enkelt og oppriktig uttrykk med temaer som angår og berører leserne. Slik er det også i det vakre og melankolske diktet «Plutselig. I desember», som var ett av en rekke svært personlige kjærlighetsdikt han skrev til sin avdøde kone i den mye leste samlingen Nattåpent (1985).
Plutselig. I desember
Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
– under sneen. Under den brune kransen.
Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
– under sneen. Under den brune kransen.
Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
– under sneen. Under den brune kransen?
Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.
Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
– Under sneen. Under den brune kransen.
