Søndag er det 1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag. Her er et 1. mai-dikt av arbeiderklassedikteren Rudolf Nilsen (1901-1929) som viser litt av hvordan det var å være kvinnelig arbeider på hans tid.
Til tross for at Rudolf Nilsen (1901–1929) kun ble 28 år, har han fått en enestående posisjon i norsk lyrikk. Han er særlig kjent for sin arbeiderklassediktning.
Nilsen debuterte i 1925 med diktsamlingen På stengrunn, og rakk kun å utgi denne og På gjensyn i 1926 før han døde, bare 28 år gammel. Hans mest kjente dikt er kanskje «Revolusjonens røst», «Jeg hadde tenkt» og «Nr 13».
Diktet «Arbeids-slutt» ble utgitt posthumt i 1929 i samlingen Hverdagen.
Arbeids-slutt
Sirenen skjelver i et frydeskrik!
En arbeidsdag er gått, og hvilen venter.
Den store porten svinger op, og lik
en flokk av kalver tumler unge jenter
med blanke øyer ut i dagens lys.
Nu skal de ta seg fri og det med renter!
De skotter til fabrikken med et gys:
– Den er det snart på tide pokkern henter!
For det er vår, ja det er vår i by!
Det synes tydelig på gatens bjerker,
som står og bruser modige og kry
i sine fine, lysegrønne serker.
At de er spinkle, så man skjelner hvert et ben,
det er det ingen av dem selv som merker.
For nye safter suser i hver gren,
og selv i by gjør våren underverker!
Fabrikkens piker har det også sånn
at de må bruse litt i vårens kvelder.
– Se henne der hvor hun er sped og blond
og blå i øynene som blåe bjeller!
Se hennes smil imot den unge slusk
som står og venter! – Er de ektefeller?
De har nok leilighet i hver en busk
i Grefsenåsen, nu når dagen heller!
De unge kvinner! Å, jeg unner dem
en ungdom vill og glad som denne våren!
For tidsnok får de unger, mann og hjem
her borti gaten i den store gården.
Og tidsnok får de bitterhetens smil
og slitets farve i de unge øyne …
– Sirenen tier. Det er arbeidshvil.
De muntre jenter er for lenge siden fløyne!
