Camilla Groth (f. 1973) har et særegent forfatterskap. Helt siden debuten med Nature Boy i 2008 har naturen og vårt forhold til den stått sentralt i hennes diktning. Høstens diktsamling Rundt jorda tar utgangspunkt i jordas sårbarhet. Der veves dyr, innsekter, virus, skyer, søppel, mennesker og naturfenomener sammen med språklig lekenhet, alvor og poetisk overskudd.
Sonettkrans – en krevende og imponerende diktform
Rundt jorda er en samling med 15 sonetter, og det utgjør det man kaller en sonettkrans. Uttrykket «en sonett» har sitt opphav i det italienske uttrykket sonetto som betyr liten klang, sang. Sonett er en bunden diktform man antar har sin opprinnelse i Provence. Den ble videreutviklet på Sicilia på 1200-tallet og popularisert av Francesco Petrarca på 1300-tallet. I England utviklet de sin egen variant, der Shakespeare var en prominent representant. I moderne tid dukker formen opp mer sporadisk.
En sonettkrans består vanligvis av 15 sonetter med tematisk sammenheng, der siste verselinje i hver sonett er den første verselinjen i den neste. Den 15. og siste sonetten er dannet av førstelinjene til de 14 foregående.
– Det har vært spennende å leke med språket innenfor en så streng og allerede gitt form som sonettkransen er. Det åpner opp en annen dør inn til poesien. Og under, eller i stoffet i boka ligger det, tror jeg, et ønske om at mennesket skal gjenopprette forbindelsen til naturen, hvor det jo også fins en iboende orden, en intelligens om du vil, eller et slags naturens rim- og rytmemønster, sier Camilla Groth selv om hvorfor hun valgte den spesielle formen i sin diktsamling.
Fra «Rundt jorda»
1.
Jeg er et vesen mindre enn en pore
og andre småkryp, biller, møll og mygg
i biene som flyr mot biefôret
og bærer hele jorda på sin rygg
i hofteringer, følehorn og kjever
i tynne snabler, bein og hudskjelett
og silkelarven tygger vilt og vever
et stoff som er et kjærtegn, vingelett.
Om møkkabiller, humlesurr og knott
og børstehaler, veps og øyenstikker
om mudderfluer, lus i en støvdott
forsvinner helt fra jordas åndedrag
blir møllen som er borte helt møllsikker:
Jeg velter verden over i et slag.
