Da Jan Jakob Tønseth døde 12. oktober 2018, 71 år gammel, uttrykte mange sin dype sorg og takknemlighet. De hører sammen i et meningsfullt par: sorgen og takknemligheten. Og når det er en dikter som går bort, er ofte ringvirkningene større enn ellers, fordi det ligger i dikterens vesen å nå ut, noe Tønseth også gjorde, på en stillferdig, ikke-sensasjonell måte, ganske enkelt ved å være tro sine dikteriske idealer gjennom nærmere femti år, et halvt århundre, det er lenge å være konsekvent, ikke alle makter det. I bisettelsen, som fant sted i Sagene kirke, holdt jeg en minnetale. Da jeg stod der på talerstolen og så utover forsamlingen, stinn brakke, tenkte jeg at det er ikke mange som trekker fullt hus i katedralen på Sagene en helt vanlig torsdag. Jan Jakob Tønseth gjorde. Han var en dikter med mange pårørende. Jeg sa:
Jeg har bladd og lest oftere enn vanlig i Jan Jakobs bøker de siste dagene, og særlig i diktsamlingene hans. Det har vært nødvendig. Det har alltid vært noe nytt å finne i det som virker kjent og åpenbart, det er det som kjennetegner den store litteraturen, men denne gangen er inntrykkene annerledes, bekreftende og fremmede på samme tid, fordi han nettopp er gått bort, vi savner ham og er sorgfulle og i villrede. En linje i debutsamlingen Kimærer lyder slik:
Standhaftig skal vi tale med riktige ord. / Vi skal fylle papiret / med nye smerter og nye gleder / og forklare dem nøye.
Unødvendig å si: Det er Jan Jakob, vår beste venn, som trøster oss. Han valgte ordene med omhu, uansett genre og situasjon. Han sparte på dem, dyrket dem, delte dem. La oss si at han var en tålmodig gartner i språkets hage. Jeg traff ham, vår beste venn, vinteren 1975. Jeg solgte tidsskriftet Dikt & Datt på Karl Johan, og Jan Jakob gikk rett forbi. Han hadde tross alt allerede gitt ut to samlinger på Gyldendal og kunne tillate seg å være høy på pæra. Dessuten hadde han truffet Salvador Dalí, studerte fransk og var vaktmester i Sorgenfrigata. Han var ikke høy på pæra. Han var liketil. Det er ord som kler ham: gåtefull og liketil. Det ble etter hvert et slags litterært miljø, eller snarere kameratskap, rundt Majorstua i Oslo på denne tiden: Ola Bauer, Erland Kiøsterud, Nils Yttri, Jan Jakob Tønseth og undertegnede. Vi var altså såpass forskjellige at vi ikke gikk i veien for hverandre. Men forskjelligst var nok Jan Jakob, ja, han var det. Han skrev sonetter med den største selvfølgelighet og siterte Emil Boyson. Bare det. Det var mistenkelig. Men formen bedrar. Diktene hans var nærværende, øyeblikkelige og visjonære. Og det slår meg igjen, enda tydeligere nå: Få, om noen, beveget seg så knirkefritt mellom høyt og lavt som Tønseth, mellom gresstrået og galaksene, som han selv noterte. Dette er vesentlig. Jeg tillater meg å nevne en episode som både Jan Jakob og jeg pleide å fortelle, sannsynligvis til det kjedsommelige: I januar 1977 reiste vi til Paris, jeg for å skrive min første roman, Jan Jakob for å gjøre ferdig sin tredje samling, Synlige dikt, noe vi klarte, jeg bare nevner det. Vi tok båt og tog. I København ringte vi til Klaus Rifbjerg fra Hviids Vinstue og ba om et intervju. Han svarte ikke. Så ringte vi til Benny Andersen, han ville ikke. Til slutt prøvde vi Anders Bodelsen, han la på. Det er imidlertid dette jeg husker best: at vi etterhvert ble trukket lenger sørover, til Cadaques, den spanske fiskerlandsbyen hvor Salvador Dalí holdt til. Han var dessverre heller ikke hjemme. En formiddag i mars, etter dagens første skriveøkt, vi var som sagt to disiplinerte herrer, gikk vi ut til fyret ved klippene. Det blåste friskt. Vinden var kraftigere enn vi hadde regnet med. Vi var rett og slett i ferd med å blåse vekk, til havs. Da fant Tønseth noen steiner som vi kunne ha i lommene. Han mente vi trengte ballast. Det virket. Vi blåste ikke vekk. Det virker plutselig for lettvint å si at diktningen hans har den samme ballasten, men jeg sier det likevel. Diktene, og fortellingene hans, er alltid fortøyd til livets nærområder: bordet, sengen, rommet, byen, jernbanestasjonen, baren. Det er alltid noe håndfast innen rekkevidde: glass, metall, mynter. Av gnisningene mellom tyngdekraft og streben oppstår det særegne i Tønseths poesi, her fra Alkymi igjen:
Vi skal nevne ubesværlig
rose, lilje, stjerne, sne.
(Det kan ikke sies ofte nok.)
Men vanskeligere må det være
å tale med riktige ord.
For tingene, tilskikkelsene må ikke forrådes.
Dette skrev han altså 24 år gammel, selvsikker og søkende, belest og nysgjerrig, og i 2015, etter å ha fått kreftdiagnosen, skriver han Muntre dødsdikt, et poetisk krafttak og et velsignet overskudd av en samling. Igjen er det sonetten han vender tilbake til, det er som om formens strenghet gir ham den disiplinerte styrken han behøver. Men denne ekstraordinære samlingen representerer intet brudd, den er en fortsettelse og utvidelse av dødsmotivet som alltid har vært til stede i Tønseths diktning. For å si det slik: Han begynte å dø allerede i debutsamlingen. Men nå er ikke døden en forestilling, den er en vekt, den er påtagelig, metaforen har fått realismens lys. Og fordi sykdom er kroppens unntak, lengter pasienten etter regelen, alminneligheten. Der er luksusen. Der er livet. Tønseth finner frem til Fagervann i Nordmarka, der er trøsten, han setter Fagervann omsider på det litterære kartet, og er ikke det også poesiens hensikt, å stedfeste selv det minste?
Jeg står ved Fagervann og kjenner hvordan stedet,
dets ånd omfavner meg som om jeg var det såre kjær.
O Fagervann, du er min legedom, min trøst. Min glede?
Å ja! Min gledes objektive korrelat du er.
Formens strenghet gjør dikteren også leken. Høytid og det uhøytidelige renner sammen. Å kalle Jan Jakob for en glad laks er å ta vel hardt i. Da bedre å benytte tittelens betegnelse: munter. Munter er bra. Munter er rommelig. Humoren hans holdt orden på tingene og bandt dem sammen. På den måten talte surrealismen til noe vesentlig i ham, han kunne altså kjenne seg igjen i det beryktede møtet mellom paraplyen og symaskinen på operasjonsbordet. Det tilfeldige og uforutsette angår oss, skriver han. Latteren er rensende. Derfor kunne han skrive like selvfølgelig om Baudelaire som om Kjell Aukrust, han kunne snakke seg varm om Den forsvundne pølsemaker samtidig som han studerte Buñuels filmer. Særlig delte vi interessen for Jacques Tati, den modernistiske komikeren som følte seg fremmed i det moderne, liksom Storm P., Chaplin og Obstfelder, ja, Obstfelder også i samme slengen, glem ikke latteren, eller det komiske blikket, i Jeg ser. Og når han er nevnt, tar jeg også med Jim Morrison, for han skrev sin versjon av Jeg ser sytti år senere:
People are strange / when you’re a stranger.
Men han hadde dessverre ikke humor og hører derfor ikke helt hjemme her. Jan Jakob hadde uansett dette til felles med de klassiske, moderne humoristene: en særegen fremmedgjorthet, som ikke nødvendigvis er tragisk, men munter, ja, en munter fremmedgjorthet i moderniteten. Dette skriver Jan Jakob i Drømmer og løgner, en samling prosatekster fra 1982:
Virkeligheten er et makkverk. Ikke engang pappmaché duger.
Dette er en sann svir å lese, som det heter, men også nødvendig for å kunne forstå Jan Jakobs dikteriske temperament, det er både klassisk og akutt. Et annet sted står det:
Målet for en dikter er å kunne leve i eksil, selv i sitt eget hjem. Anonymt, og med full diplomatisk status.
Man kan lese en trassig lengsel i dette, eller snarere et opprør. Anakronistisk kan også være et ord som faller en inn, men helst i betydningen tidsstridig. For å kunne avlese samtiden er det ikke nødvendigvis en fordel å gå i ett med den. Det er heller slik at en viss avstand, en motvilje, teller til kronikørens fordel. Jeg nevner dette nå, ettersom tiden, eller tegnene, dvs. ordene renner ut: I romanene hans, der for eksempel den spanske borgerkrigen utgjør livets nærområde, er alt mer akutt; valgene, anskuelsene og språket brenner, og på den måten kommer også Jan Jakobs engasjement til syne, en djup og ubestikkelig rettferdighetssans, kall den gjerne solidaritet, forankret i en bestemt humanisme, noe som skaffet ham venner i alle leire. Det er for øvrig verdt å merke seg at hans første roman, Hilmar Iversens ensomhet, kommer ut i 1992, mellom samlingene Lengsel og lede og Motgift, der diktene herdes og får titler som Gleden og dritten og Whisky og ensomhet. Det er også i Lengsel og lede han dikter sin foreløpige selvbiografi, i Status midtveis:
Jeg er fem og tredve år.
Mitt liv er delt i to.
Min fødsel er definitivt forbi.
Forbi er min begynnelse.
Forbi! meg selv som barn.
Jeg står midt mellom fødsel og død.
Jeg selv er delt i to.
Et minne fra et annet ytterpunkt: Jan Jakob og Grete besøker Karna og meg i Sortland, det var på åttitallet, vi hadde flyttet dit noen år i forveien. Vi dro ned til Svolvær og besøkte Lofotkatedralen, som skulle få en viktig plass i Jan Jakobs romanunivers. Og vi kjørte opp til Nyksund i Øksnes, det falleferdige, evakuerte fiskeværet som måtte gi tapt da fiskeflåten ble modernisert og skøytene ikke lenger kom seg inn i den skjermete havnen. Her kunne vi også trengt noen steiner i lomma for sikkerhets skyld, alle fire. Men vi hadde hverandre og blåste ikke bort. Dette utsatte, ensomme stedet talte til Jan Jakob, med sin langsomme og like fullt brutale melankoli og historie var det på bølgelengde med hans intellektuelle og emosjonelle status. Hans sanser ble satt i beredskap. Han var ikke lysømfintlig, men ordømfintlig. Og siden det var poesien som åpnet det varige vennskapet mellom oss, lar jeg disse linjene fra diktet Fraflyttet fiskevær bli de foreløpig siste ord:
Meningen er at alt dette skal glemmes.
Glemmes
slik Bedforden på veien der skal glemmes,
slik bedehuskapellet
under åsen skal glemmes,
slik butikken og kafeen skal glemmes,
slik skolestuen og samfunnshuset skal glemmes,
slik disse bryggene skal glemmes.
Så er det ikke glemt likevel. Det er nedskrevet. Det er bokført. Jeg vil også skrive ned Jan Jakobs latter, den må heller ikke glemmes, den var særegen, et slags varemerke, en brå og lun humring, ja lun er et fint ord å si, lun og munter, latteren virket ofte som en forlengelse av språket, av setningene. Han humret til og med sist vi var hos ham, på Ullevål sykehus, og det var i grunnen ikke mye å humre av der, nei, det var det ikke. Jeg har tatt mitt siste spatak. Men ute var det et uvant, fremmed lys, dypt og gult, jeg tror han også la merke til dette merkelige været, en hetebølge, en plutselig sommer i oktober, og kanskje minnet det oss om ferie, ferie i betydning unntak, og det er ikke døden som er unntaket, men livet. La det være sagt. For øvrig holdt Jan Jakob det han lovet i debutsamlingen. Han talte standhaftig med riktige ord.
Etterpå var det gravøl på Månefisken like ved. Dit gikk vi i flokk og følge: familie, venner, kolleger, naboer, lesere, kort sagt dikterens nærmeste pårørende. Det var tid for samtale og latter. Man kunne få Fagervann tappet på flaske. Mange ville ha ordet. Alle hadde sin personlige dør inn til Jan Jakobs liv og forfatterskap. Vi var uansett enige om dette: Han var ingen beskjeden mann, slik man kunne forledes til å tro.Han var selvsikker og helt på det rene med sin status. Men han var aldri selvhøytidelig eller prangende. Lite var ham fjernere enn det. Gravølet forløp kort sagt i Jan Jakobs ånd. Det var imidlertid ettermiddagens ordstyrer, sønnen Joakim, som sa de forløsende ord da han fortalte om reisen familien hadde foretatt samme sommer, Jan Jakobs siste reis, så å si. I Saint-Jean-de-Luz, en by han i årenes løp ofte besøkte, på Frankrikes vestkyst, helt nede ved Spania, satt far og sønn i hver sin fluktstol, med hver sin gin & tonic, og betraktet solen som gikk ned i havet, en solnedgang som på de kanter skaper et helt særegent lys, nesten grønt, som om bunnen kommer til syne. Og Jan Jakob sa ganske enkelt i den anledning: Tønseth in the sunset. Dette saftige og nærmest misunnelsesverdige utsagnet rommer også diktene han etterlot seg. De er preget av hans akutte livssituasjon og derfor lyssatt på en bestemt måte, slik Muntre dødsdikt også var. Det er grunn til å tro at han anså samlingen som komplett, og det er ikke foretatt noen endringer. Den manglet imidlertid en tittel, og jeg tok meg den frihet å kalle den Andre morgener, som også er tittelen på et sentralt og vakkert dikt. Dikterens sorg og tvil kommer til syne, men ikke uten latter, aldri uten latter, den forsonende gest. Å lese Andre morgener er å nærme seg og berøre avslutningen på et stort forfatterskap, en lesning som også bør anspore og føre oss frem til begynnelsen, til Kimærer fra 1971, der dette forfatterskapet åpner seg i all sin presise skjønnhet:
Og intet skal være helere / enn ditt hjerte, / ditt sønderknuste hjerte …
Lars Saabye Christensen, april 2019
