André Bjerke var en av etterkrigstidens mest toneangivende forfattere. Han deltok aktivt i kultur- og språkdebatter, og slåss blant annet for riksmålssaken og tradisjonell verseform i dikt.
Bjerke var meget produktiv og allsidig. I tillegg til dikt, skrev han også – for eksempel – krimbøker, under psevdonymet Bernhard Borge. Mest kjent av disse er kanskje De dødes tjern fra 1942.
Likevel huskes André Bjerke først og fremst som en av våre største lyrikere. «Syndefall» er et av hans mest kjente dikt, og viser nettopp Bjerkes humor, kraft og betydning. Det er hentet fra debutsamlingen hans Syngende jord fra 1940, som ble antatt av Aschehougs diktkonsulent Arnulf Øverland.
Syndefall
Slangen sa
til den første kvinne:
«Du synes å trives og ha det bra
bak ditt fikenblad.
Du eter deg sund
og lubben og rund
på alt hva du finner av frukt her inne.
Men noe, noe mangler du dog,
kjære venninne,
for jeg er litt av en psykolog – »
Eva sa:
«Jeg har vel alt som en kvinne kan ha,
mat og klær
og alt det der,
er det no´mer mellom havens trær,
så si hva det er!»
Den listige slange slynget seg da
om kvinnens kne.
Den pekte på kunnskapens brennende tre
og sa:
«Se.
Kvinne, du er ifra skaperens hand
ennu en ånd.
Eplet på treet er brusende rødt,
et og bli kjøtt!»
Hun sa: «Du er grov.
Du fører et sprog
som man ikke har lov
til å fore i første Mosebog.
Jeg må jo begjære
den skinnende frukt.
Jeg vilde ha brutt den,
men Gud har forbudt den
med trussel om tukt,
og da får det være.
Jeg blir i freden
og spiser en pære
med Adam isteden – »
Men slangen var kjent
som en dyktig dosent,
han aktet å vinne
sin første debatt
med den første kvinne
og hvisket betatt:
«Vel er det smukt
å drikke uskyldige veksters vin,
men husk at bare forbuden frukt
har C-vitamin!
Kunnskapens tre
er livets fornyer-
Dets saft går deg hett
gjennom blodet
og hodet,
og se, du blir lett
som den fallende sne
og de drivende skyer-
Eva, bli kvinne
og kropp
og sjel,
klyv opp
og stjel
mens tiden er inne -!»
Og Eva ble underlig myk i kne.
Blodet sang.
Og plutselig stod hun ved kunnskapens tre
og tittet på skrå
mot eplet som hang
i det blendende blå.
Hun tenkte som så:
skitt la gå.
Bare en bit,
og Eva var ild.
«Adam, kom hit!»
og Adam kom til,
og Adam gjør som hans Eva vil.
Da er det han kommer,
den straffende ånd
med flamer og trommer
og domsbasuner og sverd og sånn.
Herren kremter sin gane tørr
og spør:
«Hva har dere gjort?»
men Eva vender sitt åsyn bort.
Og skapningens herre blir rød som en laks
og sukker tungt
og tenker: den gamle er gammeldags
på dette punkt!
«Har dere spist
av kunnskapens tre?»
«Javisst
har vi det.
Jeg var ikke klok,
men hun fristet meg jo».
«Nei, den er god!
Du ville jo ha.»
«Det var deg som sa: ta.»
«Det var deg som tok.»
Herren sa med formaning og tukt:
«Vi kan ikke drive almind´lig bespisning
på kunnskapsfrukt.
Ifølge lovens paragraph 3
straffes det med
paradisforvisning.»
Herren gav, Herren tok
Og hermed ender det første poem
i den første bok.
De jagdes fra Eden i evighet,
og således oppstod, som alle vet
livets problem.
Og dette var myten om syndefallets farer
fritt efter Moses. Med små kommentarer.
Og dette har hendt mangfoldige ganger
med kvinner og guder og menn og slanger
O, kvinner og guder og slanger og menn,
kom, la oss gjøre det om igjen!
