Det hender ikke så rent sjelden at vi som jobber i forlag lurer på om vi holder tritt med tiden og jobber med det riktige. I dager da alle er opptatt av sosiale medier, kunstig intelligens og en digital fremtid, kan det være godt å trøste seg med at det meste er bygget opp av ord, og ordene er fremtiden uansett. Men ikke la meg prøve å formulere det Rolf Jacobsen har gjort så mye bedre i diktet «HISS DEG NED» fra hans siste diktsamling Nattåpent fra 1985:
HISS DEG NED
De spør og de spør. Hvorfor i granskogen
setter vi oss her og jobber med bokstaver,
rytmer og skilletegn når det er låter de vil ha,
billedstriper. Trykke på en knapp. Ord
som bare er et sus i ørene.
Bokstaver
Må være som boksehansker. Pang
– et slag i trynet så du raver.
Ellers kan det være.
– Trøtthetens tid.
Nå må vi skjønne dette snart.
Stressen, karrieren, angsten, leden
ved å være uten fremtid.
– Takk, vi greier oss nok
med de problemene vi har.
Jo, det er greit nok det.
Men så blir spørsmålet: Hvor trøtt er du
egentlig. Hvor langt er du kommet
med livet ditt. Hva ligger du våken for
om nettene. Vi skjønner deg,
men gir ikke opp for det.
For ordene er som gresset.
Det bare ER der, Klipp det ned,
gjør plen av det. Som du kan tråkke på.
Og bare tråkk.
For opp kommer det
ustoppelig så lenge jorden står. Snart
er det oppe mellom fingrene på deg
før du vet det.
– Så hiss deg ned.
