På onsdag kommer Lucinda Riley til Cappelen Damm-huset for å møte mange lesere. Som i fjor er det jeg som skal intervjue henne, kanskje fordi hun tross alt føler seg trygg på meg. Men problemet for meg er at jeg ikke er god i engelsk. Jeg pleier derfor å begynne med å sitere noe Jon Fosse sa i 1997: «My norwegian is bad, but my english is worse» for å appellere til publikum om forståelse for knotingen min. Det lesende publikum som jo er på slike arrangementer, tar ofte godt vare på meg etter en slik start. På onsdag vil jeg også begynne med det diktet som er blitt selve «kjenningsmelodien» når jeg er bokbartender i Bokbaren på OverOslo-bar på Grefsenkollen:
«Eg vil begge lesa for deg». Jeg syns det diktet setter på spissen hvor stor forskjell det er mellom oss som elsker å lese og resten av verden. Diktet er hentet fra samlingen Shortsen til far min.
EG VIL BERRE LESA FOR DEG
Du freistar med alt under den røde kjolen
Eg vil lesa for deg, kom og sett deg i stolen
Du tar av deg den røde – kler av deg for meg
Men eg har ei bok eg vil lesa for deg
Du lokkar meg ut for å elska i enga
Eg lokkar deg inn for å lesa på senga
Du kviskrar til meg om alt eg skal få
Eg vil lesa for deg, eg sett brillene på
Eg vil lesa for deg, det er lesa eg vil
Å lesa er livet, no les eg litt til
Eg forstår ikkje helt kvifor du ligg der og sprikar
For du veit jo så vel det er lesing eg likar
Eg tenkjer at bøker har så mykje å gi
Mens du tenkjer om meg “kor dum kan en bli”
