Da jeg jobbet i Bokklubben, hadde vi en tradisjon der hvert direksjonsmøte begynte med at en av direktørene leste et dikt. Det ble en svært blandet samling dikt. For meg har rocketekster vært like aktuelle som gamle dikt, så innimellom måtte jeg ty til det. Som regel forsøkte jeg å legge inn budskap i hvilke dikt jeg valgte, men jeg tror dessverre jeg som regel skjøt over målet.
Inspirert av denne tradisjonen vil jeg nå hver uke legge ut et ukas dikt. Også dette diktet leste jeg for lederne i Bokklubben med en viss baktanke. Diktet er hentet fra en samling som ble gitt ut av Den norske Bokklubben på 70-tallet. Dikteren er Francois Villon, og han levde på 1400-tallet i Frankrike. I tillegg til å være en begavet dikter var han en tyv og drapsmann. To ganger unngikk Villon galgen, siste gang i 1462, da dommen ble omgjort til fengsel, og han ble forvist fra Paris. Francois Villon skrev gjerne om sitt ville liv med en sår og humoristisk snert for eksempel da han skulle henges:
Jeg er Francois
skjønt det gler meg ikke
Snau som en fjert
og tynn som en stikke
Men nakken min, som nå skal strekkes i strikke,
vil synes at lett er reva mi ikke
Det var bare opptakten. Her er ukas dikt i Herbrand Laviks oversettelse:
Ballade om Villon og den feite Margot
Fordi om jeg har tilhold hos en hore
er jeg vel verken kjeltring eller svin
En drøss av kunder har hun blant de store,
og slik som mannfolk liker, er hun fin.
Når gjester kommer, flyr jeg etter vin,
Og ost og frukt får de på bordet satt
Og sengen får de også overlatt.
Og hvis han så er raus og pengemild,
så sier jeg: Driv på i hele natt
i horehuset, der vi hører til
Men når hun kommer uten noen penger
og har latt mannfolk få det på kreditt,
da kan jeg ikke elske henne lenger,
jeg hater henne dypt i hjertet mitt.
Jeg banner på at det går for vidt
og jeg skal stampe både serk og hatt
Da remjer Margot, så jeg må ta fatt
og bruke nevene til huspostill,
så hun får lovens prent om kjeften satt
i horehuset der vi hører til
Men etterpå, når freden først er kommen,
da tørker Margot av seg snørr og gråt
og dulter fredsælt til meg under vommen
og slipper bakenfra en skjemtsom låt
og fingrer på meg for å få meg kåt
Hun dynker meg med vin og kjælne skratt
og maser på til hun får lagt meg flatt
og kryper oppå meg, som hun helst vil,
så brynden hennes kverker meg hver natt
i horehuset, der vi hører til.
Kom storm, kom regn, kom hagl, min deig er satt.
En horebukk får horen overlatt.
En dårlig rotte for en dårlig katt.
Hvem krever mer? Vi har det som vi vil.
Vi forlot æren. Æren har oss forlatt.
Vi søkte dynd. Dynd drukner oss hver natt
i horehuset, der vi hører til.
