Da Nordahl Grieg var korrespondent i Kina i 30 årene, skrev han hjemlengsel-diktet, «Vand», som blant annet handler om hvordan vi i Norge er velsignet med vann – overalt. Nå virker det som om enda en sommer drukner i vann her i Oslo. Litt sent, men forhåpentligvis godt har vi derfor klart å bestille en tur for familien til Mallorca fra i morgen. Så da kan jeg hylle alt vannet i Norge og samtidig nyte en uke med ordentlig sommer. Det er for øvrig ikke bare jeg som liker dette diktet, også «Charter Sveins» har presentert dette som sitt favoritt dikt. Det skal vel kanskje bare litt varme til i syden før vi også lengter hjem til Norge og vann.
VAND
Solen kaster seg mot jorden,
som en drektig tigerinne
sprunget ut av rommets jungel,
glefsende mot blod i blinde.
Kvalt i dyrefavnens kvalme,
grusomt klebet fast til dypet
under lyset, under stanken,
under havnens tunge byrder
kravler langsomt men’skekrypet.
Hør hvor kuli-sangen raller!
Som et stønn av blod og svette
gisper det fra dokk og kai.
Det er sommer i Shanghai.
Gin and biter, gin and bitter!
Det er tett med folk i baren.
Langsmed skrankens rop og latter
glimter, gliser drikk ved drikk.
Sprengte uer-øyne svømmer
tunge i den hete disen,
stanser ved det dugg-grå glasset.
Gin and bitter, boy, be quick!
Vi har satt oss, borti mørket.
Landsmenn er vi, møtt her ute.
Jeg skal reise, han skal bli.
Han skal bli igjen med savnet,
mens han ser en annens øyne
alt får lys av Norges blåner
Lucky devil, det er De.
Jo da! Det er bra her ute,
ponnier og bil og boyer,
alltid plenty med halloi!
Det er bare denne lengs’len,
den en aldri kan få kverket;
Bring en gin and bitter, boy!
Vet De hva jeg lengter etter,
det som bare er å le av,
det jeg ofret år av livet
for å få, om det gikk an?
Det jeg tenker på om dagen,
det jeg griner for om natten,
det er vann!
Vann som renner, vann som risler,
vann om våren, vann om høsten
Kan De fatte dette, mann?
Ikke slik som her i Østen
Med sin råtne, gule snerke,
drivende av daue rotter,
som en stinkende kloakk.
Jeg kom fort på hospitalet
engang da jeg lot det skure,
ikke orket mer, og drakk.
Vann i Norge, vann av renhet, –
hvor en legger seg og drikker,
det er det jeg tenker på.
Kanskje regner det så sakte.
Lyden siver ned i bekken
mellom bjørkene og lynget.
Kanskje ligger skodden grå.
Dette er det som jeg drømmer:
At jeg ligger der og slubrer.
Over begge håndledd strømmer
vannet fossende og kaldt.
Nevene har tak mot bunnen,
steinen gnures inn i kjøttet,
dette harde svale presset. –
Jeg kan se og føle alt.
Boy, din slubbert! Gin and bitter.-
Husker De hvordan det smaker,
susende i stryk fra breen,
men med saft av kratt og kjerr
Brune røtter, nakne gråstein
sender med sin smak i farten –
kreklinglyng og tyttebær!
Alt er med i iskald renhet!
Hele vidden, hele luften
fosser vilt og stritt mot kjeften,
evig over all forstand.
Risler, fosser… drikk, la være!
Bekken er der, er der, er der.
Jeg er sjuk av alt her ute.
Herre Jesus, gi meg vann!
