Så forsvant kapitler, forord og avsnittet med takk fra min PC ut i nettuniverset, alt overlatt til forlag og redaktør, som så sendte det hele videre til noen mennesker som skulle gjøre alle sidene om til bok, deretter videre til noen kloke hoder som skulle lese korrektur og endelig gikk alt dette ut i nettuniverset på ny, avgårde til trykkeriet, langt borte et sted. En følelse i klasse med å sende et barn avgårde på leirskole. Jeg pakker klær og utstyr, er spent og litt urolig, ønsker lykke til og lurer på hvordan han hvordan ser ut og tenker når han kommer hjem om noen uker.
Nå venter jeg på hvordan alt jeg skrev på gjennom ni måneder er når det kommer tilbake. Som bok.
Det er nesten ikke til å bære. Å ha satt punktum for en bok om samfunn og politikk, en bok som til overmål har fått tittelen I bevegelse. Punktum er det motsatte av bevegelse. «Full stop», sier de på engelsk. Det er ikke til å misforstå, det som er skrevet er kommet til sin slutt. Kapitlene i denne boken fikk ikke sine siste punktum for å markere at alt var sagt og skrevet, at det ikke var noe mer å si, mene eller grunne over. De fikk dem fordi det skulle ryddes plass til et neste kapittel. Ved reisens slutt måtte likevel helhetens yttergrense markeres – med det mektigste og aller minste tegnet på tastaturet – et punktum.
I ukene siden begynnelsen av juli har kapitlene flyttet seg fra helt fremst i oppmerksomheten til et sted litt bakenfor. Jeg har skjøvet på selv, feriehverdagene fikk ta over, blandet med små og større saker fra det som er politisk hverdag i en ferietid. Det intense samværet med tekster, formuleringer og ord var over – en følelse av savn, men også av lettelse. Ukene frem til lansering fortonet seg som et osean av tid. Like greit å tenke minst mulig på det.
Men det siste punktum uroet meg. Skjedde det noe i løpet av disse dagene som forandret det jeg mente da jeg skrev meg frem til siste tastetrykk den 7. juli? Var det noe i samfunnsdebatten, ute eller hjemme, jeg burde ha fått med meg i mine kapitler? Dukket det opp noen med meninger og tanker tett på det jeg hadde skrevet, noe jeg normalt burde mene noe om, kommentere, men som jeg måtte jeg holde igjen fordi det skulle spares til når boken kommer?
Svaret er ja. Alt dette dukket opp. På rad og rekke kom aktualiteter jeg gjerne skulle hatt med. I oppslag og sendinger dukket det opp andre som luftet meninger og tanker jeg selv hadde bygget inn i teksten. Tanker de ga uttrykk for etter at jeg kom på dem. Det oppsto et brennende ønske om å justere og endre, gjøre små og store grep for å utvikle teksten enda et stykke.
Men alle disse tankene og all iveren blir stoppet av en mikroskopisk prikk til sist i en tekst.
En bitte liten prikk som er overlegen min vilje. Her jeg sitter, noen dager før boken kommer, sender jeg en takk til dette tegnet. Det hadde kraft til å bli stående; som om det sa til meg med sin vevre tyngde at nok er nok, la stå, pust med maven, boken er ferdig, om du har mer på hjertet så skriv heller en ny bok.
Det er klokt. Nesten så jeg kunne falle for fristelsen til å sette et utropstegn.
Jeg bøyer meg for det aller siste punktum.
Her kan du kjøpe I bevegelse.
