TALENS MAKT: Adolf Hitler

Adolf Hitler (1889–1945) var en demagog og en forfører.

I sin retorikk henvendte Hitler seg til det brede lag av folket – den jevne tysker. Han spilte aktivt på tysk nasjonalisme, på skadet selvfølelse og opplevelsen av å ha blitt ydmyket. Som tidligere i historien var det en vellykket strategi å konstruere fiendebilder – syndebukker for Tysklands elendighet. Hitler gikk derfor til voldsomme angrep på jødene og «det jødiske finansielle tyranni», marxismen og «den kommunistiske fare», og «slaveriet» under Weimarrepublikken.

På talerstolen talte Hitler ut fra noen få notater. Han gjentok til stadighet de samme hovedbudskapene, og vanligvis hadde han skrevet ned noen hovedpunkter med nøkkelordene understreket.

Men la oss gå noen år tilbake, til tiden da Hitler begynner sin karriere som folketaler og demagog.

Rett etter Den første verdenskrig – under opptøyene og kaoset som råder i München og delstaten Bayern i 1919 – engasjeres han i kursvirksomhet myntet på tidligere tyske soldater. Hensikten er å innprente de riktige nasjonalistiske og anti-bolsjevikiske holdninger.

Hitler går med voldsom entusiasme inn for arbeidet, og han oppdager at han har en egen evne til å engasjere sine tilhørere. «Han fant raskt ut at han kunne finne gjenklang hos sitt publikum, at måten han snakket på oppglødde soldatene som lyttet til ham, og fikk dem vekk fra sin passivitet og kynisme. Hitler var i sitt rette element. For første gang i sitt liv hadde han funnet noe der han var en uforbeholden suksess. Nesten tilfeldig hadde han snublet over sitt største talent. Slik han selv sa det, kunne han tale», skriver Ian Kershaw i sin Hitler-biografi.

Samme høst slutter han seg til Det tyske arbeiderparti (DAP), som skal bli forløperen til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). Han reiser rundt som politisk agitator og propagandist, selv om talerstolen er begrenset til Münchens mange ølhaller. Han kan imidlertid leve av det eneste han er god til: å tale.

Kraften av hans brennende overbevisning om at det bare er én vei ut av Tysklands uføre – den vei han selv skisserer – gjør at folk lytter til et budskap som i en annen tid, og på et annet sted, ville ha vært uten effekt og endog absurd. Hitler låner stemme til fobiene, fordommene og bitterheten. Andre sa nok det samme, men de gjorde ikke samme inntrykk.

Det er 30. januar 1933.

Vi er i Berlin. Hitler har samme dag overtatt som Kansler, noe som skal innebære etableringen av en totalitær ettpartistat i Tyskland – Det tredje riket. Hans ondskap, rasisme og fanatisme skal resultere i en systematisk utryddelse av millioner av mennesker, enda flere skal omkomme som følge av krigen, og store deler av Europa vil bli lagt i grus. Dette er imidlertid fremdeles inn i fremtiden da Hitler entrer talerstolen.

Som Hitlers sjefpropagandist Joseph Goebbels på denne tiden uttrykte det: «De menn som regjerte Tyskland under disse 14 år (1918–1933) har blitt feiet til siden, ut av folks bevissthet, ut av historien».

I et telegram til president Hindenburg fremhever imidlertid Hitlers tidligere venn og allierte, general Erich Ludendorff, konsekvensene av presidentens fatale beslutning om å utpeke Hitler til kansler: «Ved utnevnelsen av Hitler til Rikets Kansler har du utlevert vårt hellige tyske fedreland til en av de største demagogene i historien. Min profeti til deg er at denne onde mannen vil kaste vårt Rike i avgrunnen og påføre grenseløs ulykke for vårt land. Framtidige generasjoner vil forbanne deg i din grav over denne handling.»

Radiotalen denne januardagen i Berlin gir et godt innblikk i de følelser og holdninger Hitler spiller på i sin agitasjon. Det viser samtidig hvor tilmålt, besnærende og vel overveid han formidler sine budskap.

Propagandaminister Joseph Goebbels, som utvilsomt har lagt opp koreografien, innleder og avslutter.

Radiotale til det tyske folk, 30. januar 1933

Dr. Joseph Goebbels:
I kveld er dere vitne til en begivenhet som er så storstilt at verken Tyskland eller resten av verden noensinne har opplevd maken.
Det er neppe noen overdrivelse å si at i kveld vil minst 20 millioner mennesker i Tyskland og utenfor landets grenser oppleve rikskansler Adolf Hitler på talerstolen. Når den jødiske pressen klager over at Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti gir Tysklands rikskansler så bred radiodekning, kan vi bare svare at vi gir igjen med samme mynt.

Og hvis jødiske aviser tror at de kan true vår bevegelse, og hvis de tror at de kan overse våre kriseforordninger, bør de ta seg i akt!
Vår tålmodighet varer ikke evig!
Og vi skal lukke munnen for løgnene fra uforskammete jøder!
Her kommer han – med et bredt smil til folkemengden, her kommer Føreren, Adolf Hitler, lederen av det nye Tyskland.

Rikskansler Adolf Hitler!

(Hitler står stille i nesten ett minutt før han sier noe.)

Adolf Hitler:

Kjære landsmenn,

Den 30. januar i år ble den nye nasjonale regjeringen dannet.
Jeg og den nasjonalsosialistiske bevegelsen med meg sluttet oss til.

Jeg tror at det jeg har kjempet for de siste årene er oppnådd.
I 1918, da krigen sluttet, følte jeg, som millioner av tyskere, at jeg ikke hadde noe ansvar for det som førte til krigen, eller for at krigen brøt ut, eller for måten krigen ble ført på; heller ikke hadde jeg ansvar for den politiske situasjonen i Tyskland.

Jeg var soldat, sammen med åtte eller ti millioner andre.
Det kom en tid da fortiden var alt en tysker kunne være stolt av, mens nåtiden bare var noe å skamme seg over.
Med en svekket utenrikspolitikk og med en politisk makt i forfall begynte alt å bryte sammen innenfra.
Oppløsningen av våre store nasjonale institusjoner, og forfall og korrupsjon i administrasjonen.
Og slik begynte vår nasjons undergang.
Alt dette skjedde – alt dette ble forårsaket – av handlingene i november 1918.
Og nå ser vi den ene klassen etter den andre bryte sammen.
Middelklassen fortviler.
Hundretusener av liv er ødelagt.
For hvert år som går, blir situasjonen stadig mer håpløs for titusener. Hundretusener går konkurs.
Og de arbeidsløses rekker øker i omfang.
En, to, tre millioner,
fire millioner,
fem millioner, seks millioner,
sju millioner,
i dag er det kanskje sju eller åtte millioner.
Hvor lenge kan dette fortsette?

Jeg er overbevist om at vi må handle nå, hvis vi skal få gjort noe før det er for sent.
Derfor bestemte jeg den 30. januar – med støtte fra mitt eget parti, som begynte med sju medlemmer og nå teller tolv millioner – å redde nasjonen og fedrelandet! (applaus)
På samme måte som jeg i 14 år arbeidet utrettelig for å bygge opp denne bevegelsen, og fikk den til å vokse fra sju personer til tolv millioner, slik skal jeg, og slik skal vi alle, slite og arbeide for å gjenreise den tyske nasjon, det tyske folk!

Gi oss fire år,
og jeg sverger på at slik jeg tok over vervet, slik skal jeg også forlate det.

Jeg gjorde det ikke for egen vinning! Jeg gjorde det for dere!

Goebbels:
Kamerater!

På slutten av denne storslåtte oppvisning, la oss reise oss og hilse alle tyskere, i og utenfor landets grenser! Av hele vårt hjerte hilser vi vårt folk! Vårt fedreland! Og vår Fører! Adolf Hitler

*****

LowResRgb_Omslagsforside_Talens makt_dummy

Å holde en god tale er en kunst. Å lytte til gode taler er en opplevelse. Å lage gode taler er i første rekke et håndverk. Boken Talens makt. Maktens taler gir smakebiter på en rekke viktige taler fra fortid og samtid – norske som internasjonale – satt inn i en historisk kontekst gjennom intervjuer med de som holdt talene, deres taleskrivere, rådgivere eller andre. En «verktøykasse» loser deg gjennom et rikholdig repertoar av virkemidler som du bør kjenne til og mestre når du selv skal i ilden som taler.

Bjørn Magnus Berge har skrevet taler for tre norske utenriksministre og arbeidet som spesialrådgiver på Statsministerens kontor (SMK). Han er i dag stabssjef og leder av Generalsekretærens kontor i Europarådet i Strasbourg. Han har samlet materiale til denne boken over flere år.

Disse talerne blir presentert i boken: