Alle elsker menn

Harald Eia er ute igjen og når Harald Eia taler, lytter alle. Han får spalteplass og han blir hørt. Eia innrømmer at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Det han sier, har mange av oss riktignok sagt før, men uten penis eller kjendisstatus får ikke utsagnet samme tyngde. Eia innrømmer han at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Som kvinne kan man si at menn foretrekker menn og menn kan nekte og si nehei, det gjør vi ikke. Jeg har flere ganger sagt at en kvinnelig Knausgård aldri ville bli gitt ut. Eia innrømmer at han ikke ville gidde å lese en kvinnelig forfatters seks bind om seg selv. Etterpå vil han ha ros for å innrømme at han er en kjønnsrasist. Men ikke fra meg, fra andre menn. Men jeg skal gi ham ros jeg, for akkurat det.

Det han derimot ikke sier er jo at kvinner også elsker menn. Som regel på både den ene og den andre måten. For det er jo ikke sånn at kvinner generelt foretrekker Linn Skåber framfor Knut Nærum. Dessverre. For fortsatt henger Knut Nærum og Otto Jespersen høyt der oppe. Og å få ros fra menn er mye mer stas enn bare å få ros fra kvinner. Harald Eia innrømmer at dette gjelder ham. Men det gjelder selvsagt de fleste, uavhengig av kjønn.

Selv har jeg en lei uvane. Hver gang jeg blir spurt om å nevne forfattere som har gjort inntrykk: hvilken bok er den beste du har lest?, hvilken bok har betydd mest for deg? Så svarer jeg som regel med kvinnelige forfattere. Det er dumt. Jeg nevner gode forfattere, det er klart, men jeg stiller likevel meg selv i et dårlig lys. Jeg er en forfatter som nevner kvinnelige forfattere, altså en forfatter som er opptatt av kvinnegreier, en kvinne-forfatter. Mens det reelt viktige skjer på det andre bordet. Der de mannlige forfatterne sitter og nevner hverandre.

Mennene har tradisjonen, historien, makta og pengene. Så hvorfor stille seg så lagelig til for hugg? Hvorfor ikke bare nevne noen av de store mannlige navnene? Du trenger jo ikke bare nevne mannlige forfattere. Men hva med halvparten? Fifty-fifty? Er det ikke det som er likestilling liksom? Det er det som kalles likestilling. Hvis jeg nevnte femti prosent kvinner og femti prosent menn ville det bli likestilling om jeg var den eneste man refererte til. Men det er jeg jo ikke. Snarere tvert i mot.

Likestillingen finnes ikke ennå. Den er ikke oppnådd og når den ikke er oppnådd så finnes det ikke noe reelt å sammenligne med. Virkeligheten finnes – i alle fall for oss som befinner oss i den – og virkeligheten er overbefolket med menn. De er overalt og i hverandres lister. Også i kvinnenes lister. For kvinnene som bare nevner menn, sammenligner seg selv med menn, får litt av mannens status. Og det vil hun, i likhet med Eia, selvsagt ha.

 

Denne kommentaren sto først på trykk i Klassekampen fredag 5. november 2105.