Både i klassen for romaner og i klassen for sakprosa, utgis det i Norge på 2010-tallet heldigvis mange spennende nye titler hvert år. Det gir seg selv at jeg heller ikke i år har hatt praktisk mulighet til å lese alle som kan være kandidater til mine topplister, og at utvalget blir sterkt preget av mine litterære smaksløker. Man kan fortsatt skrive verdens beste kokebok eller verdens beste bok om strikking eller vedhugging uten å ha sjanse til å komme med på listen min.
Innenfor rammene som tid og interesseområder setter har jeg imidlertid forsøkt å være mest mulig åpen for ulike sjangere med ulike sjangerkrav, og til å premiere ambisiøse og kreative bokprosjekter selv om de ikke har latt seg gjennomføre 100 %. Generelt er det mitt inntrykk at det norske bokåret 2017 var et variert og sterkt år hva angår sakprosa, selv om det var relativt tynt på politiske biografier og noen andre undersjangere.
Det var et oppsiktsvekkende sterkt år hva angår bøker om internasjonal politikk og andre land. For skjønnlitteraturen ble det alt i alt et ganske sterkt år, selv om det trakk noe ned at superveteraner som Jon Michelet, Karin Fossum og Gunnar Staalesen ikke kom med nye romaner.
Som vanlig var omtrent halvparten av bestselgerlistene krimromaner og omtrent halvparten andre typer romaner. Det preger også mitt utvalg her. Min egen roman er selvsagt holdt utenfor konkurransen her. For øvrig er det å si at Bok-Norge fortsatt er relativt lite, og at jeg har møtt de fleste forfatterne som jeg anbefaler her. Det er riktig å kalle noen få av dem for personlige venner og noen svært få for nære venner. Samtidig har jeg mange venner som har utgitt bøker i år uten å komme med på listene mine her, og listene inneholder også flere forfattere jeg aldri før har hatt kontakt med. Mistanker om snikfavorisering av bøker fra Cappelen Damm avlives forhåpentligvis når hovedkonkurrenten Aschehoug i år er forlaget med klart flest bøker på listen, og til sammen 12 ulike forlag er representert blant de 26 titlene.
Avslutningsvis i innledningen bør det presiseres at alle bøkene som har kommet med på listen er å oppfatte som vinnere i mine øyne. Min omtale av dem her bør oppfattes som en kortfattet begrunnelse for terningkast og plassering, og ikke som noen fullverdig anmeldelse.
Kurt Aust – Skipet med det onde øye
Spøkefullt sagt trengs det en godt opplyst dansk-norsk forfatter for å kunne gjøre suksess med noe så krevende som en krimromanserie fra den dansk-norske opplysningstiden. Det er nettopp hva danskfødte Kurt Aust de siste 18 årene har gjort med sin serie om den frittenkende danske akademikeren Thomas af Boueberge og hans norske assistent Petter Horten. At det går stadig flere år mellom hver nye roman i serien skyldes utvilsomt mest et stadig økende behov for forberedelser i form av historisk kildearbeid, som hele tiden har vært en av den nå 62 år gamle Austs store styrker.
I Skipet med det onde øye går Aust nærmest bokstavelig talt en krevende ny vei, ved å legge så godt som hele handlingen til seilskipet Christianus Quintus, som i 1706 er på vei til fjerne farvann for å bringe frem passasjerer og hente inn slaver. Gåten rundt den forrige kapteinens forsvinning får ny aktualitet når stadig flere sentrale personer på skipet forsvinner eller omkommer, og etterforskningen blir ytterligere komplisert av at både Thomas af Boueberge og Petter Hortten må holde sin identitet skjult for de andre om bord. Stemningen ombord er fortettet og ofte anspent. Passasjerene og mannskapet lever tett på hverandre med sine interne motsetninger og mistanker, men opplever samtidig et skjebnefellesskap mot eksterne trusler fra pirater og uvær. Det hele skildres av forfatteren i mesterlig og tidvis nervepirrende detalj.
Skipet med det onde øye har en litt krevende form siden det er en roman med mange detaljer, og med mange aktører som lett kan forveksles med hverandre. Den ble likevel min største favoritt fordi det både er en av årets beste norske krimromaner og en av årets beste historiske romaner på norsk. Pluss i margen ble det for en uvanlig elegant forside – samt for en original fremstillingsform hvor mystiske notater om ulike personer om bord dukker opp mellom kapitlene. Skjult mellom linjene finner man mange små finesser og innslag av humor fra forfatteren. Det skjer for eksempel når den senere krigshelten Tordenskjold opptrer i en birolle som freidig dekksgutt – og når en sentral aktør opptrer under dekknavnet «Franz Bechambauer». Skipet med det onde øye kan anbefales som julegave til alle med et minimum av interesse for historie og/eller krim, men egner seg nok aller best for lesere med interesse for sjøfart.
Helga Flatland – En moderne familie
Helga Flatland er i likhet med Maja Lunde en svært begavet forteller, som bruker språket som redskap til å fortelle en sterk historie og ta opp temaer hun er opptatt av. I sammenligningen blir hun en litt mer tradisjonell forfatter siden det hos henne handler lite om menneskers forhold til miljøet og mer om relasjonene til andre mennesker. I årets roman skjer det innenfor en klassisk kjernefamilie hvor den ytre idyllen plutselig sprekker når to pensjonerte foreldre skiller lag. Historien videre fortelles på skift av de tre voksne barna, som har ulike personligheter og på svært ulike måter blir sterkt påvirket av foreldrenes valg. Skilsmissen som foreldrene trodde at nå var ukontroversiell, blir et jordskjelv som rister frem underliggende problemer i barnas liv.
Dette er et svært tidsriktig og mesterlig godt skrevet moderne norsk familiedrama, og den eneste lille innvendingen min blir at det er en stor forfatter som egentlig gjør imponerende mye ut av relativt lite handling her. Det koster henne verken sekseren eller topp tre-plasseringen. Det blir svært spennende å se hvor den fortsatt unge Flatland går videre etter dette nye høydepunktet i sitt forfatterskap. I mellomtiden blir En moderne familie her og nå en av årets mest fleksible julegaver, siden familieproblematikk i en eller annen form har relevans for de aller fleste norske boklesere.
Torkil Damhaug – Glasshjerte
Psykiateren og tenåringsfaren Torkil Damhaug fortsetter å skrive psykologiske krimromaner med tenåringer i hovedroller – og tar i mine øyne enda et steg opp etter fjorårssuksessen med Den femte årstid. Glasshjerte starter med historien om en ung jente som blir drept, og om et ungt øyenvitne som ikke kan hjelpe politiet fordi han er en utviklingshemmet uten tilstrekkelig utviklet språk. Parallelt med drapsetterforskningen får vi oppleve et familiedrama som den ene veien innbefatter et interessant brødreforhold, og den andre veien et særdeles originalt trekantdrama.
Torkil Damhaug har i mange år vært en av Norges beste forfattere av psykologiske romaner, og kvaliteten på krimromanene hans har svingt litt opp og ned med hvor godt plottene og drapsetterforskningen har fungert. Denne gangen er også hovedideen i plottet brilliant, og noen små glipptak med detaljer rundt etterforskningen får da ikke ødelegge inntrykket av en stort tenkt og stort gjennomført roman. I mine øyne er dette Damhaugs så langt beste roman – og det sier ikke lite når han allerede to ganger har fått Riverton-prisen for beste krimroman. Glasshjerte kan trygt anbefales som julegave både til den vanlige skaren av krimlesere og til de som foretrekker psykologiske romaner.
Maja Lunde – Blå
En av de internasjonale boksensasjonene i år 2017 var at den tidligere barnebokforfatteren Maja Lunde i tre måneders tid toppet salgslistene i Tyskland med sin første voksenroman Bienes historie. Forventningene var selvsagt faretruende store før den norske oppfølgeren, som ifølge de fleste anmelderne likevel klarte å oppfylle forventningene.
Blå har helt andre hovedpersoner og helt annen tematikk enn Bienes historie, men likevel en stor fellesnevner. Tittelen er misvisende i den forstand at Blå først og sist er en grønn roman, hvor forholdet mellom menneskene ofte kommer i skyggen av deres forhold til naturen. Blå er et krevende konsept med to historier som utspiller seg med forskjellige hovedpersoner i forskjellige land og forskjellige tidsaldre, men med kampen om og for det blå vannet som den store fellesnevneren. Jeg var som leser småskeptisk etter de første 100 sidene, men begge historiene vokste frem til en god avslutning som løftet helheten langt opp på femtallet.
Det gjenstår å se for 2018 og 2019 om Blå kan gjøre like stor suksess internasjonalt som Bienes historie har gjort i 2017. Men med Maja Lunde har Norge uansett fått en ny internasjonal forfatterstjerne i en spennende og fremtidsrettet sjanger. Blå bør fungere godt som julegave til miljøbevisste romanlesere i ulike partiet, og bør være helt bankers til MDG-ere i alle aldre.
Lars Saabye Christensen – Byens spor
Det er en stor forfatters privilegium å kunne skape en spennende roman ut av en tilsynelatende udramatisk handling. Superveteranen Lars Saabye Christensen gjør det i nesten 200 sider av denne romanen om en småbarnsfamilie og deres nabolag i Oslo på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Det starter i et relativt rolig farvann et sted midt mellom Oskar Braatens arbeiderfortellinger og TV-serien Borettslaget, med mye tidsriktig sosialrealisme og litt humor. Akselerasjonen kommer plutselig på side 196-197, og det blir både større omveltninger og mer eksistensielle problemer for familien Kristoffersen i andre del av romanen.
Positivt sagt er Lars Saabye Christensen på sitt beste når han, 16 år etter Halvbroren, igjen vender tilbake til Oslos middelklasse i de første tiårene etter krigen. Negativt sagt kan det innvendes at han da kjører trygt i godt opptråkkede spor. Resultatet er imidlertid et fortsatt høyt litterært stil med nytt innhold, og et spennende innslag er at Lars Saabye Christensen tar opp temaet om en alvorlig sykdom han selv er rammet av. Byens spor er tenkt som første bind av en triologi, og man får virkelig håpe at forfatteren får helse og overskudd til snarest mulig å fortsette den. Første bind egner seg godt for alle romanlesere med interesse for vår nære fortid, men nok aller best for de som enten bor i Oslo eller tidligere har gjort det.
Jan Kjærstad – Berge
En av de hyggelige overraskelsene fra bokåret 2017 var at 64 år gamle Jan Kjærstad, 16 år etter at han vant Nordisk Råds litteraturpris, slo til med en original ny roman som i fotsporene fra 22. juli plasserer seg i grenselandet mellom krim og politikk. Enda hyggeligere var det at han ble belønnet med sine beste anmeldelser siden Jonas Wergeland-triologien på 1990-tallet.
Kjærstad velger et krevende og originalt grep når han forteller historien om etterforskningen og rettssaken etter et bestialsk drap gjennom tre svært ulike personer med svært ulike roller i saken. Jeg tilgir gjerne Kjærstad at de lengste setningene hans er nærmere en side lengre enn mine lengste, så lenge han igjen viser hvilken medrivende og skarpsindig forteller han på sitt beste fortsatt er.
Avslutningsdelen blir naturligvis den viktigste her, og romanen triller på denne terningen ned fra seks til fem når den i mine øyne ikke treffer helt med landingen. Det er sikkert i stor grad en smakssak, og Berge er uansett en sjeldent innsiktsfull roman om Norge etter 2011. Romanen fungerer praktisk nok til julegave både for de som liker krimromaner og de som foretrekker andre romaner. I begge tilfeller egner den seg nok best for de som også har litt interesse for politikk generelt og Arbeiderpartiet spesielt.
Jørn Lier Horst – Katharinakoden
Den tidligere politietterforskeren Jørn Lier Horst gjør stor suksess hos kriminteresserte fra barnehage til aldershjem, og blir i år mer enn noen gang før Gyldendals store redningsmann. Hyggelig nok er han et eksempel på en jordnær forfatter som nesten uten spektakulære eller groteske innslag har jobbet seg opp, og tok rundt 2010 spranget fra en god lesverdig til en glimrende krimforfatter. Katharina-koden er bok 12 i serien om politietterforskeren William Wisting, og holder oppe det høye nivået fra andre del av den serien.
Det vil blant seriens flere titusener med trofaste fans sikkert være delte meninger om at denne romanen skiller seg til dels oppsiktsvekkende fra de tidligere. Antallet personer er mye mindre og skyldspørsmålet blir nærmest et ja-nei-spørsmål. I forlengelsen av det blir spørsmålet om hvem mindre viktig og spørsmålet om hvordan mer viktig. Etisk tøyer den vanligvis ryddige Wisting også grensene på en annen måte enn før, når han utnytter et gjennom mange år opparbeidet vennskapsforhold til en mann som fortsatt er mistenkt for å være en morder. Litt satt på spissen ligner Jørn Lier Horst plutselig på Karin Fossum i denne romanen.
Jeg har opplevd dilemmaene ved å skrive en krimromanserie selv, og velger å belønne Horst for at han evner å fornye seg innenfor seriens rammer. Et ekstra spenningsmoment blir en ny og ganske annerledes etterforsker, som trolig får forsøke seg videre på egen hånd når Wisting nå faretruende nærmer seg pensjonsalder. Horst beholder sin status som Norges beste forfatter av nøktern og realistisk politikrim, og Katharina-koden blir selvsagt da en velegnet gave til alle de mange som liker den.
Tom Egeland – Lasaruseffekten
Da jeg så at Lasaruseffekten (mellom flere langt bedre anmeldelser fra enda større aviser) hadde fått terningkast to fra anmelderen i en stor norsk avis, sukket jeg og tenkte at man da enten ikke har forstått sjangeren han skriver i eller ikke i det hele tatt vet å belønne ambisiøse romanprosjekter. Realismen er sant nok høflig sagt diskutabel og den som vil kan mene mye om ulike enkeltpersoner og organisasjoner omtalt der. Men realismen har aldri vært fremtredende i kodekrimsjangeren. Det er den Tom Egeland velger å skrive i – og det gjør han fortsatt i verdensklasse.
Det er ikke mange norske forfattere som kan påta seg å skrive en 500 siders krimroman som samtidig oppdaterer leseren på det store og utgamle spørsmålet om et mulig liv etter døden. Som fremgående av 40 sider med etterord ligger det som vanlig et omfattende kildearbeid bak. Resultatet blir igjen fem timer med både spennende og interessant lesning – og en roman minst på høyde med verdensstjernen Dan Browns siste. Egeland får igjen terningkast 5 og er trygt inn på topp ti, selv om jeg også denne gangen hadde noen spørsmålstegn i margen. Hans siste roman er en utmerket julegave til alle som setter pris på en spenningsroman med noe mer, og særlig da til alle som har kjøpt eller fått Dan Brown tidligere i høst.
Jo Nesbø – Tørst
Jo Nesbøs fortellerevner, skråblikk på det norske samfunnet og skildringer av outsidere gjør, sammen med den sterkt sammensatte etterforskeren Harry Hole, hver roman i den serien til en spennende opplevelse. Serien har i sine 20 år endret karakter ganske kraftig, og har på godt og vondt utviklet seg mot å bli stadig mer storslått og stadig mindre realistisk. Tross det noe krevende startpunktet med en vampyrinspirert seriemorder som dreper sine ofre gjennom å bite dem med et jerngebiss, oppfatter jeg at årets roman tar et steg ned på bakken igjen og lenge fremstår som mer realistisk enn de foregående.
Det går imidlertid litt over stokk og stein på slutten. Før det når Holes etter hvert talløse krumspring som politietterforsker når enda noen nye høyder – blant annet når han midt under en intensiv drapsetterforskning kjøper en bar fra en pengeutpresser og blir kompanjong med et nøkkelvitne i saken. Den største innvendingen min er ellers at dette ser ut til å være den mest seksualiserte av Hole-romanene, og selv om tinderdating er et aktuelt utgangspunkt synes jeg oppfølgingen der er av varierende kvalitet.
Men for all del: Nesbø er Nesbø, Hole forblir en engasjerende romandetektiv og Tørst ender alt i alt opp i midtsjiktet av en stadig lengre og fortsatt imponerende sterk spenningsromanserie. De 525 sidene går unna på under fem timer og kvalifiserer for en god femmer på terningen. Tørst bør fungerer som julegave til alle som liker spenningsromaner uten å ha vampyrfobier, og det blir jo ganske mange selv om man trekker fra alle de som alt har kjøpt eller fått denne. Et av Nesbøs mesterstykker er for øvrig at han klarer å nå frem til mange menn som leser svært få andre bøker, uten å miste altfor mange av kvinnene som leser mange andre bøker.
Roy Jacobsen – Rigels øyne
Første og andre del av Roy Jacobsens nyeste romantriologi, med utgangspunkt i et bittelitte nordnorsk øysamfunn på 1930-tallet, var i ferd med å gjøre stor internasjonal suksess da bind tre utkom tidligere i høst. Det er verdt en kort kommentar at de tre bindene i volum samlet er mindre enn en Jon Michelet-roman, men handling og tematikk er likevel så ulik at triologi-løsningen er nærliggende nok.
Krigen er over ved starten av bind tre, og den tidligere ungjenta Ingrid Barrøy er blitt en småbarnsmor som sammen med sin lille datter legger ut på en nesten desperat naiv leting etter den rømte russiske barnefaren. Både noen av Ingrids valg og noen av hennes opplevelser underveis kan nok forekomme lett utrolige for mange av dagens lesere. Men mennesker som på ulike måter hadde fått livene preget av krigen gjorde mange rare valg og fikk mange merkelige opplevelser i den tidsperioden – også i Nord-Norge. Roy Jacobsen forblir en stor forteller, kjenner godt til Nord-Norge i den aktuelle perioden, og skriver mellom linjene fra hendelsene der også mye om tiden og storpolitikken.
Dette er en spennende romanhistorie som dessuten i mine øyne løftes av en god og realistisk avslutning. Mellom der blir det imidlertid litt for mange drøye sammentreff og litt for mystiske karakterer til at Rigels øyne helt når opp mot Jacobsens beste romaner. Men det er høyt opp dit, så dette er også en svært lesverdig roman. Som julegave kan den egne seg for mange, men trolig best for litt eldre lesere med minner fra krigen og/eller et forhold til Nord-Norge.
Frode Granhus – Forliset
Et av norsk litteraturs største og mest uventede tap i 2017 kom da krimforfatteren Frode Granhus helt plutselig døde 15. september, bare 52 år gammel. Forliset, den siste romanen utgitt i hans levetid, hadde første halvår i 2017 vært nest mest solgte norske roman – etter Jo Nesbøs Tørst. Det er et tankevekkende faktum at Frode Granhus tross sine store fremganger på 2010-tallet forble et så lite kjent forfatternavn utenfor sine hjemtrakter i Lofoten. Forklaringen er trolig at han var en stille og beskjeden mann, som fortsatt gikk til sin jobb i NAV på hverdager, og som på kvelder og i helger heller tilbrakte tid med familien og romanmanusene enn å reise rundt for å promotere seg og sine romaner. Gledelig nok ble Forliset et verdig punktum og hans kanskje beste roman i Rino Carlsen-serien. I karakteristisk stil kombinerte Frode Granhus her storslagne naturskildringer fra Lofoten med effektive og folkelige skildringer av ulike mennesker der, og med et særlig blikk for de som av ulike årsaker hadde kommet skjevt ut.
Det kritiske punktet blir, nå som tidligere, realismen i plottet som Granhus i siste del av romanen ruller opp for leseren. Denne gangen ligger hovedløsningen i en virkelig god idé, som dessverre overspilles med noen urealistiske innslag, slik at min terning må stoppe på en femmer. En svært god nyhet er at manuset Frode Granhus fullførte få uker før sin død var ferdig nok, og vil utkomme som en ny roman på det som skulle vært hans 53-årsdag 13. mars 2018. I mellomtiden anbefales den siste roman fra hans levetid som julegave til krimlesere og Nord-Norge-venner i alle aldre.
Trude Teige – Pasienten
Jeg sliter fortsatt litt med å forstå hvor i all verden Trude Teige kan ha fått ideen med en kvinnelig journalist fra Møre og Romsdal som bor i Akershus, og som søker seg over på nye arenaer etter at hun opplever å ha blitt dårlig behandlet i TV-kanalen hvor hun jobbet… Men jeg forblir uansett en fornøyd leser av romanserien hennes om Kajsa Coren. Serien fikk i mine øyne et løft da Coren i roman tre vendte hjem til Møre og Romsdal, og denne femte romanen holder godt oppe det høye nivået fra roman tre og fire. Jeg godtar lett at serien delvis er basert på at en politietterforsker gir videre topphemmelig informasjon til sin journalistkone, selv om det er helt utenfor arbeidsinstruksen – siden lignende ting stadig skjer ikke bare i mine egne krimromaner fra 1970-tallet, men også i virkelighetene fra 2010-tallet.
Illustrerende nok noterte jeg spørsmålstegn ved enkelte detaljer fra den psykiatriske delen av Pasienten, men strøk dem ut da etterordet avslørte at de var hentet fra virkeligheten. Trude Teige har hele tiden hatt som en av sine styrker at hun basert på grundig research skriver spennende krimromaner som ikke bare er spennende krimromaner, og gjør det igjen når hun denne gangen tar opp brennbare temaer om psykiatrien og psykisk helsevern. Så blir det for meg denne gangen veldig bra og ikke superbra fordi litt for mye av løsningen avsløres for tidlig, fordi noen viktige karakterer i forlengelsen av det blir litt for stereotype, og fordi det tar av litt for mye på slutten. Det er selvsagt i stor grad en smakssak. Pasienten er en god julegave til alle som liker samfunnsbevisste krimromaner fra vår tids Norge – og særlig for alle med interesse for psykiatri og helsevesen i et historisk perspektiv.
Merete Lindstrøm – Nord
Dette var en roman som jeg først leste på halvannen time, og så tenkte at jeg ville bruke minst halvannen måned på å tenke ferdig om. Å konkludere halvannet døgn senere er vel da strengt tatt uforsvarlig. Det står imidlertid klart nok at Nord er et intensivt og krevende romanprosjekt, hvor forfatteren skildrer en 17 år gammel krigsflyktning jakt på mening i tilværelsen. Man lurer først på om flyktningen befinner seg i Nord-Norge like etter 2. verdenskrig, men konkluderer snart med at han etter alt å dømme går nordover i Tyskland. Jeg-personens usikkerhet og følelse av utenforskap forsterkes av et fysisk handikap som ikke skaper store praktiske problemer, men som er iøynefallende for andre mennesker. Det er en mørk og dyster historie, som mellom de tidvis nesten poetiske linjene også kan si noe om vår tids flyktningkrise. Novellekunstneren Merethe Lindstrøms særpregede og effektive fortellerstemme sier mye mellom ordene, men denne gangen blir det likevel litt for kort og tilknappet – særlig fordi historien etter vel 200 sider bråstopper. Summa summarum blir resultatet et originalt romanprosjekt som kvalifiserer for en femmer og en plass på listen, men som ikke gjennomføres godt nok til en plass helt i toppen. Det får tolkes positivt for nivået at den her uheldige 13. plassen tilfaller en forfatter som for fem år siden fikk Nordisk råds litteraturpris. Nord er en sterk og tankevekkende julegavekandidat for nesten alle som er opptatt av krig, fred, flyktninger og menneskeskjebner, men bør kanskje unngås for de som er litt deprimerte fra før.
Topplisten for sakprosa:
Erika Fatland – Grensen
For all del ja: Litt over 600 sider er kanskje litt for mange. Forfatteren har visstnok selv tatt litt selvkritikk på det når hun nå holder på å lese inn lydbokversjonen. Og joda, det er selvsagt mulig å komme med mange forslag til ting som kan forkortes eller justeres, både i omtalen av historiske hendelser og nåtidshendelser. Det blir nødvendigvis mange detaljer som kan diskuteres og noen kritiske margnotater på en så tykk bok om så mye ulikt. Men ideen om å reise gjennom 14 land rundt verdens lengste landegrense (altså den rundt Russland), snakke med ulike mennesker der og skrive en norsk bok om det, er så i særklasse dette bokårets mest overambisiøs plan. Når den da blir gjennomført med så høy standard både på innhold og språk, må det liksom bare ende både med terningkast seks og førsteplass på min liste.
Grensen er en bok som vil lære ca alle lesere noe om mange andre land, som viser en instruktiv åpenhet og dialogvilje i møte med ulike mennesker fra andre kulturer – og som til overmål også rekker innom både miljøvern og ulike andre av vår tids store problemstillinger. Mest lærer man indirekte om Russland, som forfatteren møysommelig ringer inn fra ulike kanter. Det er kort sagt svært fortjent at denne boken i høst har gjort stor suksess både med salgstall og anmeldelser. Den åttespråklige unge sosialantropologen Erika Fatland tar enda et steg frem etter suksessen med Sovjetistan i 2014, og befinner seg sammen med min fjorårsvinner Åsne Seierstad nå i aller fremste rekke blant 2000-tallets norske sakprosaforfattere.
Matti Gogsøyr og Finn Olstad – Skjebnekamp
Beste idrettsrelaterte bok OG beste bok om norgeshistorie, blir på min liste i år den erfarne historikerduoen Matti Goksøyr og Finn Olstads nye storverk om norsk idrett under den tyske okkupasjonen. Skjebnekamp starter med å klargjøre et fortsatt fascinerende spørsmål om krigen i Norge: Hvorfor de aller fleste norske idrettsutøverne på ulike nivåer, både fra arbeideridretten og det borgerlige idrettsforbundet, helt fra 1940 sluttet opp om boikotten av nazistenes nyordning av idrettslivet. Det er en stolt del av den norske motstandskampen, siden man ikke så en tilsvarende «idrettsstreik» i noen andre okkuperte land. Man blir glad og nesten stolt av å lese om hvordan Birger Ruud og mange andre av tidens norske idrettsstjerner tok sitt ansvar og levde opp til sin heltestatus under krigen.
Goksøyr og Olstad fortsetter siden å fortelle en nøktern og likevel sterkt engasjerende historie helt frem til oppgjøret etter krigen – som kanskje ble den minst ærerike delen av det hele. Boken trekker frem interessante aktører fra begge sider av konflikten over et stort spenn av ulike idrettsarenaer, og får pluss i margen for også å løfte frem kvinneidretten. Underveis savnet jeg mest flere paralleller til Danmark og andre sammenlignbare land, men da de kom i et eget kapittel på slutten har jeg ikke igjen mange innvendinger her. Jeg har noen få merknader om kilder som ikke er brukt og at det periodevis blir vel mye fra det sentrale Østlandet. Men kildesituasjonen er selvsagt krevende mer enn 70 år etter krigens slutt, og unektelig var den nasjonale idrettsbevegelsen den gang oftest sterkt Østlands-dominert. Det ligger et formidabelt arbeid bak denne boken, som blir årets beste julegavetips til både de svært mange idrettsinteresserte og de fortsatt nesten like mange med interesse for krigen i Norge.
Astrid Sverresdotter Dypvik – Berlinhistorier
Valget var enkelt da jeg til årets 8. mars feiring skulle velge ut en ny bok av en kvinnelig forfatter fra vår tid. Jeg suste gjennom denne boken på godt under to timer, følte at jeg lære noe interessant på nesten hver side – og min største innvending var etterpå at den burde vart mye lenger enn 192 sider og inneholdt flere enn tolv Berlin-historier.
Historikeren og Nationen-journalisten Astrid Sverresdotter Dypvik fortsetter med suksess sitt prosjekt om å skrive ut både østtysk og vesttysk historie fra Den kalde krigen på nynorsk. Få om noen norske historiker evner som henne å fortelle historier om ulike menneskeskjebner på en måte som også gir økt forståelse av tiden og landet de levde i. Berlin er dessuten i et historisk perspektiv høyt opp på listen over Europas viktigste og mest interessante storbyer. Berlin-historier er anbefalt julegave til alle med interesse for Tyskland, for den kalde krigen – eller for menneskeskjebner. Aller best treffer den selvsagt de andre som snakker både godt tysk og godt nynorsk.
Marte Spurkland – Klassen
Fortsatt nesten unge Marte Spurkland har hatt ti års pause som sakprosaforfatter for å gjøre karriere som journalist, men står for et av årets friskeste comeback med denne intense og originale rapporten fra videregående skole anno 2017. Historien om læreren som forsøker å redde syv elever med ulike store utfordringer gjennom et krevende tredje år på videregående kan tidvis fortone seg kaotisk, men blir et viktig bidrag til vår tids skoledebatter så vel som et tankevekkende sosialrealistisk innblikk i vår tids ungdomsgenerasjon. Her er også flere åpenhjertige og til dels opprørende historier om utfordringene barn av innvandrerfamilier møter i grenselandet mellom familiens og skolens forventninger. Over alle enkelthendelser blir man dypt imponert over lærerens innsats, og litt skuffet over at hun til slutt reiser på ferie uten å utdype for leseren sine tanker om skolen og dens utfordringer for neste skoleår.
Mitt største spørsmål her er knyttet til utvalget, og faren for at leserne ender opp med å generalisere ut fra en gruppe elever som (forhåpentligvis) hadde flere og større problemer enn de fleste gjennom skoleårene. Relevansen vil nok også være større for unge i storbyene enn på mindre steder rundt i Norge. Politisk kan boken hendig nok tas til inntekt for veldig mange ulike synspunkter. For meg blir den selvsagt da et argument for at lærerens engasjement er mye viktigere enn mattekarakteren fra videregående, for at lærerne ikke må få et uoverstigelig antall elever, og for at man ikke må lage regelverk som er så firkantede at de fratar elever og lærer mulighetene til sammen å løse de mange krevende situasjoner som kan oppstå i en klasse gjennom et skoleår. Klassen er uansett politisk tolkning en liten brannfakkel som bør være en engasjerende og meningsfull julegave til elever, foreldre og (ikke minst) lærere.
Asbjørn Bakke – Erik Bye
Årets mest omtalte og mest solgte norske biografi blir også den undersjangerens nummer 1 på min liste. Musikkjournalisten Asbjørn Bakke har arbeidet med biografien om Erik Bye i sju år og kan være godt fornøyd med resultatet. Det er jevn og god fremdrift på den kronologiske reisen gjennom den legendariske journalisten og TV-personlighetens 78 år lange og til dels raskt skiftende liv. Forfatteren får et stort pluss for ideen med å bruke titler fra Byes sanger og bøker som kapittelnavn, og for bruk av illustrerende anekdoter. Den alltid krevende balansen mellom respekt for og kritisk perspektiv på hovedpersonen fungerer godt her.
Tidvis blir det litt for mange detaljer om i dag lite kjente personer og begivenheter. Erik Byes liv og virke er godt verdt de 525 sidene, men de kunne vært utnyttet bedre hvis man hadde redigert litt strammere underveis og i stedet tatt inn noen avsluttende perspektiver samt kildehenvisninger. Slik det blir får leseren et ufyllende bilde av oppturer og nedturer i Byes yrkesliv, men man blir sittende med noen ubesvarte spørsmål rundt hans liv og personlighet for øvrig – herunder også om hvordan hans kone og barn opplevde det hele.
Summa summarum blir boken passende nok som Erik Bye selv: Storslått, underholdende og tankevekkende, tross enkelte mangler. En del interesserte lesere er dessverre gått bort på de 13 årene siden Erik Byes død, men boken er fortsatt en sikker vinner som julegave til besteforeldre, onkler, tanker osv i aldersklassen for «vi over 60».
Bjarte Brauland – Holocaust i Norge
Med 846 til dels tettskrevne sider er dette den klart tykkeste av bøkene på listen her. Det kan nok innvendes at manuset burde vært redigert noe ned samt korrekturlest bedre, og den starter for allmennleseren litt tungt med mange tyske navn og forkortelser. Temaet med forfølgelsen av jødene i Norge under 2. verdenskrig er imidlertid stort og var lenge neglisjert – og dette er et pionerverk som besvarer mange spørsmål og gir ny innsikt i alle deler av dette mørke og tragiske kapittel i vår historie. Den helstøpte historikeren Bjarte Bruland har hatt et sterkt engasjement for temaet i over 20 år, og det er svært gledelig at han tross helsemessige utfordringer har kommet i mål med det til årets dystreste 75-jubileum.
Holocaust i Norge er et godt eksempel på en historisk som tar tak i et brennbart tema og kaster nytt lys over strukturer uten å miste fokuset på enkeltmenneskene. Det er synd at forlaget ikke har funnet plass til illustrasjoner, slik at boken fremstår enda mer teksttung enn den er. Det er likevel både lærerik og tankevekkende lesning vel verdt både prisen og timene det tar å lese den, og en storslått julegave til alle med et minimum av interesse for krigen, nazismen, jødenes historie og/eller norgeshistorien.
Klaus Eriksen – Botta
Ishockey er langt ned på listen over vinteridretter som engasjerer meg for tiden, men denne tilsynelatende enkle lille boken viste seg likevel å være et viktig stykke norsk idrettshistorie som engasjerte meg uventet sterkt. Ungdomsårenes inntrykk av at Bjørn «Botta» Skaare var en svært god ishockeyspiller og samtidig mye mer enn bare en ishockeyspiller, blir raskt styrket når man snart 30 år etter hans altfor tidlige død leser denne boken.
Jeg stiller meg etter å ha lest ferdig fortsatt noe tvilende til påstanden om at «Botta» var tidenes beste norske ishockeyspiller, og synes snarere boken underbygger at han var et supertalent som på grunn av ulike menneskelige utfordringer aldri helt fikk utnyttet sitt potensial. Mens ishockeykarrieren er godt dokumentert savner jeg noen steder mer om mennesket, blant annet hva angår Skaares kristne engasjement og det tidvis oppsiktsvekkende spranget mellom det og hans livsførsel. Det er imidlertid lett forståelig, og i mine øyne til og med prisverdig, at forfatteren avstår fra spekulasjoner både rundt mulige diagnoser tidligere i livet og om den fallerte stjernens siste timer. Forfatteren er på den andre siden klar og kritisk mot både spilleren og hans forbund hva angår OL-skandalen i 1984, som første til at «Botta» ble utestengt etter å ha underskrevet en åpenbart feilaktig erklæring om at han aldri hadde vært profesjonell.
Boken får pluss i margen for godt språk og mange illustrasjoner, men både forfatter og forlag får tåle et lite minus for at teksten kunne vært ryddigere satt opp. Samtidig må det da tas i betraktning at dette er en annerledes idrettsbiografi fra en veldig fysisk idrett, og at en viktig del av målgruppen er unge gutter som leser få bøker. Alt i alt en svært lovende debut fra forfatteren, som i yngre år ble tredobbel kvitt eller dobbelt-mester i temaet Fotball-VM. Det er å håpe at Klaus Eriksen i kommende år vil følge opp med flere og større bøker om idrettshistorie – og det er svært imponerende at han kom så godt i mål med denne tross en svært forstyrrende Parkinson-sykdom. Hans første bok kan trygt anbefales som julegave til hockeyspillere, hockeyforeldre – og alle andre med et minimum av interesse for norsk idrett på 1970- og 1980-tallet.
Bård Vegar Solhjell – Uro
Stortingsvalgåret 2017 ble dessverre et år med skuffende lite nye bøker om norsk politikk – og skuffende lite fremtidsdebatt. Den klare vinneren i den underkategorien ble (igjen) den nå avtakkede SV-politikeren og eksstatsråden Bård Vegar Solhjell, som instruktivt bruker både fortid og nåtid for å belyse Norges og verdens utfordringer for århundret videre. Det blir nødvendigvis noe preget av hans eget politiske ståsted og noen gjentakelser fra hans forrige bok om temaet, men Uro preges samtidig sterkt av de siste årenes hendelser både nasjonalt og internasjonalt.
Solhjells egen familiehistorie og forsøk på oppklaring av omstendighetene rundt bestefarens plutselige død i 1945 vil sikkert bli oppfattet som en avsporing av noen, men det fungerer helt fint når leseren er en krimforfatter med sterk interesse for 2. verdenskrig. Kort sagt: Uro er muligvis en urovekkende bok, men definitivt en svært velegnet julegave til politisk interesserte i ulike partier.
Simen Ekern – Folket, det er meg
Høyrepopulismen i Vest-Europa fikk flere tilbakeslag enn seire i 2017, men ble likevel behørig omtalt i flere lesverdige norske bøker om høyrepopulismen i Europa. Min favoritt blant dem ble den nå Italia-baserte idéhistorikeren og journalisten Simen Ekern, som i Folket det er meg kombinerer en nøktern oppdatering om høyrepopulismen og forskning rundt den i Frankrike, Italia, Tyskland og Nederland, med både egne refleksjoner og intervjuer med sentrale aktører.
Jeg synes det kunne vært naturlig å ha med i hvert fall Østerrike i dette selskapet og at noe mer om likheter og ulikheter til høyrepopulismen i Norden kunne gjort boken enda mer relevant for norske lesere, men geografisk avgrensning er alltid krevende med slike bøker. Undertittelen om Den europeiske høyrepopulismens vekst og fremtid kan virke litt overambisiøs, men til gjengjeld er hovedtittelen virkelig god.
Den nå seks år gamle Brageprisvinneren Roma. Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv, står for meg fortsatt som Ekerns beste bok. Men årets bok er en god nummer to der og den så langt beste innføringen på norsk om høyrepopulismen i Sentral-Europa. Folket det er meg kan anbefales som julegave både til de som liker høyrepopulisme og til de som absolutt ikke liker høyrepopulisme – selv om man i begge tilfeller bør være forberedt på litt debatt i romjulen og/eller over nyttår…
Pål Vegard Hagesæther – Skeivt ut
Sosiologen og journalisten Pål Vegard Hagesæther utvider stadig sitt repertoar som sakprosaforfatter, og leverer på tredje forsøk igjen en interessant og viktig bok som får både mindre salg og mindre oppmerksomhet enn han og temaet fortjener. Jeg ble ikke overrasket over å se av etterordene at han og Bernhard Mohr har vært rådgivere for hverandres manus, for bøkene har mye til felles både på kvalitet og metode. Hagesæther har også med et interessant kapittel fra Russland, men det er bare et av seks land han besøker for å finne svar på spørsmålet om hvordan det kan ha seg at utviklingen på 2010-tallet i mange land har gått i feil retning hva angår homofiles rettigheter.
Det er både en styrke og en svakhet at kapitlene tidvis blir ganske ulike, og for eksempel i tilfellet Tyrkia driver langt over mot generelt menneskerettighetsarbeid. All den tid homofiles rettigheter også er et viktig menneskerettsspørsmål, og all den tid motstemmene får god sjanse til å komme til orde, synes jeg også her det er uproblematisk at forfatteren tidvis til forveksling ligner en kampanjejournalist. Boken hans er åpenbart en god julegave til skeive i og utenfor egen familie, men også til ikke-skeive med interesse for menneskerettighetsspørsmål og kulturforskjeller i vår tids verdenssamfunn.
Bernhard Mohr – Hvorfor stemmer russerne på Putin?
Metoden med å besøke et omstridt land og sende hjem til Norge både noen egne refleksjoner og gjengivelser av stemmene til ulike mennesker derfra, har resultert i flere svært lesverdige bøker de siste årene. Journalisten Bernhard Mohrs debutbok er avgjort en av dem, og for meg den mest interessante av flere nye bøker om Putins Russland i år. Mohrs tydelig uttalte kritikk av utviklingen i Russland på 2010-tallet synes jeg er et helt akseptabel, siden han der er på linje med menneskerettsorganisasjonene og avser mye plass til motstemmene i Russland.
Det er både en styrke og en svakhet at utvalget av stemmer fra Russland her i stor grad består av kjente fra Mohrs arbeid som journalist der tidligere på 2000-tallet. Boken blir et dypdykk på journalistikkens kår i Russland, men det blir noen gjentakelser og litt for mange for like kilder i andre del av boken. Journalistikken og ytringsfrihetens kår er imidlertid en svært viktig del av problematikken i dagens Russland, og Mohr gir leseren nok fakta om utviklingen for øvrig til at boken er en velvalgt julegave til alle med et minimum av interesse for Russland.
Svein Melby – USAs ledervilje svikter
Dette er en annen sterk fagbok om et høyaktuelt tema, i en tid hvor frykten for atomkrig igjen øker og USA vurderes som det klart mest interessante utlandet for norske boklesere. Statsviter Svein Melby er en av Norges ledende forskere på USAs utenrikspolitikk, og slår til med sin så langt beste bok om temaet. Han skriver svært godt om utviklingen av USAs rolle i verdenssamfunnet, med viktige koblinger til innenrikspolitikken. Et stort pluss er at boken også tar seg tid til en nyttig innføring om Kina og andre supermakter. Dette er derfor en bok alle andre i Norge kan lære noe av, og svært overbevisende lest som forskningsarbeid. Når det likevel «bare» ender med tolvteplass er det fordi boken bare delvis oppfyller sitt erklærte mål om å tale til allmennleserne. Det blir tidvis for akademisk og avansert, med for mange forkortelser og henvisninger til utenlandske eksperter som svært få i Norge har hørt om. Jeg er enig med at USAs tradisjonelle lederrolle ble svekket og endret under Obama og kan bli ytterligere svekket og endret på en annen måte under Trump, men hadde gjerne sett at de påstått svært positive effektene av USAs lederrolle ble problematisert litt mer. Ordet «bør» brukes litt for ofte og jeg stusser litt over hovedtittelen, men synes til gjengjeld at begge elementer i undertittelen forsvares godt. Kort sagt: En flott julegave til de mange med interesse for USA og internasjonal storpolitikk, men den fungerer aller best for de som kan en del fra før.
Roy Andersen – I britenes klør
Denne leste jeg tidlig i prosessen og tenkte at den var en sterk femmer som burde være en sterk kandidat til topp fem på listen. Det får illustrere den harde konkurransen at den til slutt likevel endte opp på trettendeplassen. Det er dessverre fortsatt altfor få norske historikere som tar tak i spennende temaer fra norsk eller internasjonal historie, og formidler vårt fags kunnskap om og forståelse av dem ut til et større publikum. Roy Andersen gjorde det på en fremragende måte med sin bok 1905 i 2005, og holder seg på 100 års tidsavstand når han nå har beveget seg frem til bind to i en triologi om Norge og 1. verdenskrig. Dette er spennende og dessuten lærerik lesning både om norske og internasjonale forhold, som også setter et kritisk perspektiv på sentrale aktører der. På den internasjonale siden savner jeg litt mer om kontakten med og likheter til Danmark, og på den nasjonale siden litt mer om partiene og pressen. Det er imidlertid detaljer som ikke ødelegger bildet av en svært vellykket populærhistorisk bok. Hovedutfordringene blir selvsagt at det 100 år senere ikke er lett å komme med mye nytt om 1. verdenskrig, og at en bok om temaet dermed blir mye systematisering og formidling av allerede kjente ting. I britenes klør er imidlertid svært god allmennformidling, og en velvalgt gave til de med interesse for norgeshistorie fra sine besteforeldre og oldeforeldres ungdomsår.
