KRENKELSE
Anne Kat skal ha premiere på sceneshow til høsten, og Latter – det vil trolig si Anne Kat selv – skriver: «Det gjøres på forhånd oppmerksom på at forestillingen inneholder «sjikane», «mobbing», «hetsing» og «uthenging». Eller «satire» som det het i gamle dager.» Dagbladet spør «– Hvorfor advarer du mot dette?», og viser dermed hvorfor advarselen er på sin plass. USA ble i sin tid kjent for sine ambulansejegere; advokater som løper etter folk for å få dem til å saksøke når kaffen har vært for varm. I Norge har vi fått krenkelsesjegerne; journalister som løper etter folk for å få dem til å si at de føler seg krenket etter at navnet deres har blitt nevnt i en vits. Dessverre er disse journalistene ikke så dumme, de bare gjør seg dumme.
NORDMANNEN I GRISEHUSET
Det uklare i vitsen om svensken og dansken og nordmannen som skulle se hvem som kunne være lengst inne i grisehuset, er hvorfor det var nordmannen som lukta så vondt at grisen kom ut. Det kan virke som om poenget var å si noe om nordmenns personlige hygiene, men samtidig var det vi nordmenn som fortalte vitsen, som om vi ikke var krenket, men tvert imot stolte av å lukte vondt.
SÅNN ER DET BLITT
Men den vitsen er det vel ikke lov å fortelle lenger, med muslimene som ikke tåler gris og sånn.
RASISME 1
Jeg skrev en Facebook-post som inneholdt ordet rasisme. Etter reaksjonene å dømme syns noen det er blitt vanskelig å si hva man mener uten å bli kalt rasist. Det er jo synd. Med mindre du er rasist, da må det være greit.
RASISME 2
Jeg husker nittitallet, da kunne du ikke si noe rasistisk uten å bli kalt rasist. På den annen side kalte vi alle rasister den gangen, for å være på den sikre siden. De som jobbet mot kvinnelig omskjæring, de var rasister. Folk som ikke likte sild, de var rasister. Menn med kinnskjegg: Rasister. Små barn, hunder og akvariefisk: Rasister. Ah, det var tider.
ANTIRASISME
Å, jeg husker nittitallet. Den gangen vi gikk rundt i gatene og demonstrerte for asylsøkeres rett til å begå grove lovbrudd. Det er liksom ikke noe tak i den antirasistiske kampen lenger.
EIA OG LISTHAUG OG SÅNN
Jeg vil også gjerne slippe å se flyktninger, men da skal det være fordi ingen har flyktet. Litt på samme måte som jeg vil slippe å se sjuke folk, men da fordi alle er friske.
ÅRETS BOK FOR FØRSTE- OG ANDREKLASSINGER. I FØLGE DEM SELV. I STAVANGER
Bildeboka Glemmestedet, av Bjørn Ousland og meg, vant kåringen, med over halvparten av stemmene. Vi takker, er stolte og ser fram til å si hei til unge mennesker på Kapittelfestivalen i Stavanger til høsten.
NEI, JEG VÅKNET IKKE EN MORGEN OG HADDE FÅTT DET GAMLE HÅRET MITT TILBAKE
Så hvorfor denne plutselige hårfargen? Vi ble bedt på åttitallsparty, så jeg tenkte jeg skulle gå som meg selv i 1982. Pluss at jeg lenge har vært nysgjerrig på hva som ville skje om jeg farget håret: Om jeg ville se a) yngre ut, eller b) eldre, fordi jeg ville se ut som en gammel mann som desperat prøver å fremstå som ung. Foreløpig føler jeg meg mest som Silvio i Sopranos. Altså en b).
FREDDIE WADLING (1951–2016)
En av de fineste stemmene.
OCX
Tegneseriefestival på Schous plass i Oslo siste del av denne uka. Masser av bra folk man burde ha hørt om. Give a hoot, read a comic book!
LEST:
Adam Rockoff: The Horror of It All. One Moviegoer’s Love Affair with Masked Maniacs, Frightened Virgins, and the Living Dead …
En av de bøkene hvor forfatteren ikke har tenkt noe uten å skrive det. En bok om den moderne skrekkfilmen pluss annet forfatteren har tenkt på underveis, inkludert et helt kapittel om sensur av rocketekster, en side om hvorfor pessaret er en ussel form for prevensjon samt harde utfall mot Woody Allen og Charlie Sheen for seksualforbrytelser og vold.
Jillian Tamaki og Mariko Tamaki: This One Summer
Vart og skikkelig om jenter og sommerferie. En i puberteten, en på vei inn. Det undrende blikket inn i skumle ting som eldre folk holder på med, når man fortsatt ikke vet helt hva det er. Over 300 sider. Består Bechdel-testen med kjempemargin. Suverent tegnet i en strek som forener realisme i bakgrunn med manga-runde og forenklede personer. Fjernet fra skolebiblioteket i Henning, Minnesota etter at en forelder klaget på banning. Så det nytter å stå opp for det du tror på.
Judd Apatow: Sick in the Head. Conversations About Life and Comedy
Mannen som skrev/produserte/regisserte Anchorman, Knocked Up, Superbad, The 40 Year Old Virgin, Forgetting Sarah Marshall, Talladega Nights osv osv osv i samtale med kolleger fra 1983 til 2014. Fra Mel Brooks og Jerry Seinfeld til Amy Schumer og Key and Peele. Kanskje ikke så lærerikt, men desto mer oppløftende: Er du mobbeoffer, nerd eller ensom som barn, har du et godt utgangspunkt for å bli komiker som voksen.
SETT:
X-Men: Apocalypse (kino)
Langt, ståkete og forutsigbart med en enstonig mutantskurk som har våknet etter 5000 år og vil ødelegge verden og bikker over i det ufrivillig morsomme. I scenen med den superkjappe Quicksilver, som riktignok er en reprise av en scene i forrige X-men-film, aner vi at det hadde vært mulig å lage en vittig, original og imponerende superheltfilm som ikke er fargebokaktig skjematisk. Millioner dør, men vi ser ingen av dem. Det kan også diskuteres om superheltsjangeren tåler å inneholde scener lagt til Auschwitz. Det kjennes som å se et barn kjøre bil.
Trevor Noah (Folketeatret)
Morsomt, likandes og overraskende Trump-fritt. Og lærerikt:
# Islamistiske terrorister drives av galskap, og har ikke noe med religion å gjøre.
# Russland er det eneste landet som kan ture fram som de vil uten at USA går til krig.
# Det blir krig fordi mennesker snakker forskjellig.
Nå vet vi det. Hvordan vet vi det? En komiker sa det. Og han sa det med kraft og overbevisning.
På den positive siden: Noah sier han er gledelig overrasket over at Oslo er en flerkulturell by. Her kan man se mennesker fra Somalia og Etiopia, sier han, og tjue mennesker i salen roper entusiastisk wøyyy, for de er somaliske og etiopiske nordmenn. Dette gleder meg: At en komiker kan etablere et rom hvor somaliske og etiopiske og norske nordmenn sitter i samme sal og ler av de samme greiene. Det fins for lite sånt.
A Swan Lake (DNO&B)
Flott dansing, men kanskje litt mye vann. Ekstra underholdende: Vi hadde fått billetter til prateavdelingen. En mor og datter førte en hviskende samtale gjennom hele forestillingen, mens damen bak oss hjalp alle i sin nærhet med å forstå forestillingen ved å si høyt hva hun til enhver tid så på scenen.
Network (dvd)
Satire om fjernsyn og marked, fra 1976. En sånn film hvor mennesker snakker hardt til hverandre på kontorer. Halvparten smart, halvparten overtydelig, påfallende fremsynt om reality og kynisme, spekket med fremmedord. Hedersmannen William Holden (58) innleder et forhold til seertalltrollet Faye Dunaway (35) og omtales flere ganger som middelaldrende, slik at 2016-seerne blir sittende og lure på om han ikke egentlig er gammel. Til sitt forsvar har han ikke farget håret. Peter Finch vant en posthum Oscar som nyhetsjournalisten Howard Beale, mannen som får USA til å rope «We’re mad as hell, and we’re not gonna take it anymore!»
HØRT:
Fortsatt nødvendig ukentlig lytting: Kermode and Mayo’s Film Review. Godt egnet til husarbeid. Mark Kermode er Storbritannias mest betrodde filmanmelder, og ikke den som skyr en harang, som for eksempel denne legendariske anmeldelsen av Sex and the City 2, og jeg bruker da ordet «anmeldelse» i sin videste forstand. Et søk på kermode og rant vil by på mye god forargelse.
FERIESTANS:
Denne bloggen drar og bader og kommer tilbake i august. God sommer!
