Det er veldig deilig å komme i mål. Avslutte. Sette punktum. Skrive under kontrakten. Lese korrekturen ferdig. Godkjenne omslaget. Ta portrettfoto.
Ikke at jeg sitter her i pur lykkerus akkurat nå. Boka er utsatt noen dager. Den skulle kommet i dag, men kommer nok på mandag. Jeg gjetter jeg kjenner en større glede den dagen jeg kan holde den i hånda.
Det er tre uker til lanseringsfesten. Jeg håper du kommer. Altså at noen kommer. At mange kommer. Før det skal jeg lese på Oslo Bokfestival. Lørdag 17. klokka 14.00 på Lesefest i Argent (reatauranten på Operaen). Liv Gulbrandsen (ja, hun morsomme) skal være programleder og jeg skal lese sammen med Bård Torgersen, Ingvild Rishøi, Lars Ove Seljestad og Edmund Austigard. Det er gratis. Jeg håper noen kommer dit også. Men der er vi i hvert fall flere!
Men å avslutte noe kan også paradkoksalt nok kjennes tomt ut. Fødselsdepresjon, hovedfagsdepresjon. Tomheten etter premieren. Det du har jobbet med så lenge er ferdig, hva nå? Jo, da er det bare å starte på et nytt prosjekt.
Men først må man kanskje rydde litt. Og når jeg rydder finner jeg disse store arkene, som jeg begynte å skrive da jeg var i Visby i november 2009, i et forsøk på å holde oversikt over mine to hovedpersoner, hendelsenes gang, årstallene og alle de andre karakterene. Ark og penner og flere farger. Skal jeg bare kaste dem nå?
Ja, jeg skal vel det.
