Jeg ble dømt for det en gang, etter en aksjon for albanske asylsøkere fra Kosovo tidlig på nittitallet. Justisminister Faremo mente bestemt at det var helt trygt på Balkan, krig og folkemord var ikke annet enn hysteriske, overdramatiske fremtidsdystopier. Jeg var søtten år, jeg satt fire timer på celle og fikk fire tusen i bot. Jeg syns temmelig synd på meg selv.
Pappaen min ble tatt for det samme en gang. Et lite utdrag fra Krigerhjerte:
Nduku var sammen med flere fettere da de bestemte seg for å dra på en spennende og ulovlig ekspedisjon. En tante hadde fått jobb som hushjelp i en hvit bydel og hun hadde fortalt om et stort, vakkert hus, en enorm hage og svømmebasseng. Nå ville guttene se herligheten selv. Dessverre kom de inn i hagen akkurat idet tantens baas kom kjørende inn porten.
Tanten ble grå i fjeset da hun fikk øye på guttene.
«Gjem dere!» hvisket hun, «jeg kan miste jobben!»
Småguttene så seg rundt etter et passende gjemmested. De fant det inne i noen busker i den like store nabohagen. Der satt de i mange lange minutter og lurte på om de skulle prøve å komme seg hjem igjen, eller om det fortsatt var håp om at tante ville få komme ut og snakke med dem, kanskje ville baas’en kjøre sin vei igjen? Så hørte de hundeglam og boerstemmer.
«Politi! Kom ut med hendene over hodet!»
De tenkte ikke. De bare løp. Ndukus knapt åtte år gamle ben trommet mot den saftige gressplenen, men så hørte han et smell og kjente bena svikte under seg. Han kjente ingen smerte, men han klarte ikke komme seg på bena.
Politimannen kom rolig over plenen.
«Jeg sa du skulle holde hendene over hodet», sa han.
Det er i grunn ikke så dumt å vokse opp i Norge.
