Fredag 8. mars 2002. Hele Sverige skal ta farvel med Astrid Lindgren.
Kommer en forfatter noen gang til å bli hedret slik av et helt folk? I pressen spørres det om den rollen hun hadde som forfatter og samfunnsdebattant noensinne vil kunne aksles av andre. Navnet hennes nevnes sammen med Strindberg, Lagerlöf, Hammarskjöld og Palme. Kanskje er dette den siste ikke-kongelige gravferd av denne størrelsen i Sverige?
Vindstille, men bitende kaldt i Nordens Venezia. Mälaren, bruene og kanalene glitrer i marssola. Langs gatene står 100.000 stockholmare for å ta farvel og vise respekt for sin elskede Astrid på hennes siste ferd gjennom byen – fra Adolf Fredriks Kyrka til Storkyrkan ved Slottet i Gamla Stan. To ryttere fra kongens garde foran og to dragoner til fots på hver side av den åpne, svarte vognen med en enkel, hvit kiste, trukket av to svarte hester. Bak vognen leier en jente i folkedrakt en stor, hvit hingst uten sadel – som hentet fra «Mio, min Mio» eller «Brødrene Løvehjerte». Det er helt stille. Kun hestenes hovslag mot brosteinen. Sola skinner i den hvite eventyrhesten, til tross for kulden. Noen har «satt fart på» våren.
Selvfølgelig tar ikke Astrid imot regi. Det har hun aldri gjort. Nesten en halv time før planen kommer kisten til Storkyrkan hvor inviterte gjester fra hele verden blander seg med folk fra hennes barndoms Vimmerby, familien, tilfeldige venner hun har truffet i Vasaparken, landshøvding, regjering, statsminister Göran Persson og kongehuset med kong Carl XVI Gustav, dronning Silvia og kronprinsesse Victoria. Det meste som kjennetegner en statsbegravelse er på plass. Og likevel er dette noe helt annet.
Familien og de nærmeste til høyre for kisten. Statsminister, regjering og kongehus til venstre. Jeg tenker tilbake på mitt første besøk hjemme hos henne i mars 1991. Jeg hadde vært forlagsdirektør i Damm i ett år og skulle rapportere salgstall og planer for høstens aktiviteter. Den unge forleggeren var ikke høy i hatten da han slo dørkoden som åpnet gatedøren inn til trappeoppgangen. Dalagatan 46, midt i Karlsson på takets rike, vis-a-vis Vasaparken og ikke langt fra Tegnérlunden hvor Bo Vilhelm Olsson satt alene på en benk etter å ha postet kortet fra fru Lundin til «Kongen i landet det fjerne». En enkel og beskjeden 3-roms leilighet. Fødested for de fleste av hennes fantastiske historier. Først stenografert, ofte sittende i sengen om morgen, før hun senere skrev dem ut på maskin.
I den vesle entréen henger det én kåpe, og på hattehylla ligger én hatt. Vi sitter ved kjøkkenbordet og spiser «smørgåsar» mens Astrid peker ut plassene som de satt ved den gang de fremdeles var en familie på fire; hun, hennes mann Sture, sønnen Lasse og datteren Karin. Faste plasser – til høyre og til venstre.
En vinterdag i 1941 ligger Karin syk med lungebetennelse og ber mamma fortelle om Pippi Langstrømpe. Navnet var så «förryckt» at historiene ble deretter, forteller Astrid. Noen år etter skriver hun ned historiene og sender dem inn til Albert Bonniers forlag sammen med et brev som hun avslutter slik: «I forhåpning om at De ikke alarmerer Barnevernsnemnden.» Pippi blir refusert. I 1945 arrangerer det nystartede forlaget Rabén & Sjögren en skrivekonkurranse hvor temaet er bøker for barn mellom 6 og 10 år. Astrid sender inn en bearbeidet utgave av Pippi Langstrømpe og vinner!
Allerede året etter kommer Pippi på norsk på N.W. Damm & Søn og går siden sin seiersgang over hele verden. Men problemfritt er det ikke. En fransk forlegger skriver til forfatteren og spør om han kan gjøre om historien litt. Det er for usannsynlig at en jente kan løfte en hest, dette passer ikke i Frankrike. «Kan vi ikke heller skrive at hun løfter en ponni?» Astrid tenker seg om og svarer at dette er helt greit bare forleggeren kan vise henne en fransk jente som løfter en ponni!
2. januar 1946 skriver Astrid Lindgren i dagboken sin: «Jeg er blitt sånn bittelite nokså berømt. Men det gidder jeg ikke skrive om.»
Så går vi inn i «vardagsrummet» – til bestemorsofaen. «Sett deg ved siden av meg – la oss gå gjennom salgstallene.» Så sitter vi der, deler det ene arket jeg har, går gjennom tittel for tittel. «Oi, fantastisk, – hvordan har dere fått til det der?» – og jeg forteller, «men hvorfor gjør du ikke det samme for den boka?» fortsetter hun. Det er den erfarne forlagskvinnen som snakker, ivrig, lyttende, sjenerøst oppdragende – 25 år som forlagsredaktør og ansvarlig for barnebokutgivelsene på Rabén & Sjögren har satt sine spor.
Som et eksempel på Astrids sjenerøsitet siterer jeg fra et brev vi fikk da hun nettopp hadde mottatt salgsoppgaven for 1991 – og vår innsats var ikke så spesiell:
«Tack för ditt brev med alla uppskakande och glädjande nyheter om mina böcker och deras framfart i Norge. Står du varje dag och säljer lite av mina böcker? Och vad säger dom andra författarna i Norge om det, blir dom inte förbannade då? Själv myser jag ju av belåtenhet förstås. Jubileumsmiddagen den 10. september 1993, jo, det låter roligt, och då kommer jag nog sättandes till Oslo, förutsatt att jag lever då, vilket man inte kan veta så långt i förväg. Men till dess – må så gott och tack än en gång.»
PS: Det var ju fantastisk vad mycket pengar ni fick ut av Norske Bokklubben. Jag tackar.»
Med Astrid Lindgren som naturlig hedersgjest blir Damms 150 års-fest en minnerik anledning. 700 gjester, med egne barn, er invitert til en spesialforestilling av «Mio, min Mio» på Det norske Teatret. I pausen er det saft, pølser og boller. Astrid vil selvfølgelig hilse på barna, og det er gjensidig! Jeg er litt engstelig, hun er tross alt 85 år og ikke fullt så sprek som da hun klatret i trærne hjemme i sitt barndoms Småland. Jeg ser for meg at barneflokken som nesten fyller hele foajeen på teatret, i sin iver kunne rive henne over ende. I stedet står de som tente lys mens Astrid går rundt blant dem med håndflatene litt opp, klapper hoder – velsigner. Jeg tror heller ikke mange av dem som var til stede har glemt synet av Astrid der hun danser cancan med skuespillerne på scenen etter forestillingen – til trampeklapp fra publikum. Astrid Lindgren likte å leke selv om livet hennes ikke var en lek.
Godt kjent er hennes kamp mot vold og fysisk avstraffelse av barn. I 1978 fikk hun den prestisjetunge «Tyske bokhandleres fredspris». Tradisjonen tro skulle prismottakeren holde en takketale. Astrid formet talen som en flammende appell mot vold og tyranni, framfor alt den vold som foregår i hjemmet legitimert av krav om «strammere tøyler» og «hardere tak» i barneoppdragelsen. Hun latterliggjør Bibelens «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn» og hevder en direkte konsekvens fra de fysisk avstraffete smågutter til dagens tyranner og diktatorer. Talen ble oppfattet som så utfordrende at de tyske arrangørene ba henne om å avstå fra å holde den. Astrids svar var kompromissløst – «får jeg ikke holde talen, vil jeg ikke komme.» Stilt overfor hennes ultimatum ga arrangøren etter. Talen ble framført og avsluttet med historien om «en ung mor fra den tiden da man enda trodde på sannheten i «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn», det vil si, den unge moren trodde egentlig ikke på det, men en gang hadde hennes lille gutt gjort noe som gjorde at hun syntes han måtte få ris, den første gangen i hans liv. Hun sa til ham at han selv skulle gå ut for å hente et ris til henne. Den lille gutten gikk ut og var lenge borte. Til slutt kom han gråtende tilbake og sa: «Jeg fant ikke noe ris, men her har du en stein som du kan kaste på meg». Da begynte mammaen også å gråte, for hun så plutselig alt sammen med barnets øyne. Barnet må ha tenkt at «moren min vil faktisk skade meg, og da går det vel like bra med en stein». Hun holdt armene rundt ham, og de gråt sammen en stund. Siden la hun steinen på en hylle i kjøkkenet, og der fikk den ligge som en evig påminnelse om det løftet som hun da ga seg selv: Aldri vold!»
I Storkyrkan står filmens og TV-seriens «Pippi», Inger Nilsson, og holder minneord for Astrid Lindgren. «Om hundra år ska vi sitta på ett moln och dingla med benen du och jag, och sjunga gamla skillingtryck och ha det så härligt som bara en östgöte och en smålänning kan ha. Nu är Pippis mamma i himmelen på riktigt.» Et av Astrids egne ønsker for gravferden er valg av prest. Regina Karacsony innleder med en omskrivning av Astrid Lindgrens egne ord fra Ronja Røverdatter der Mattis skriker ut sitt savn etter Skalle-Per – «han fattas mej.» I dag blir det – «hon fattas oss».
Så fyller Arne Domnérus’ enslige, «hese» altsaksofon kirkerommet med «Lilla Idas sommarvisa», alle svenske barns skoleavslutningssang. Komponisten Georg Riedel på bass og barna i klasse 5A på Adolf Fredriks musikskola synger «Och jag gör så roliga ställen, där barna kan springa omkring, då blir barna fulla med sommar, och bena blir fulla med spring.» Jeg ser statsminister Göran Persson tørke en tåre og husker historien hvor Astrid, etter å ha hørt ham holde en annen tale, gå bort til ham og si «Ja, ja, lilla pojke» mens hun rusket ham litt i kinnet. Ikke mange kunne gjøre det.
Astrids sanger løfter seremonien ut av statsbegravelsens rammer og inn i noe som ligner en skoleavslutning fylt av glede og kjærlighet.
«Fattig bonddräng», Georg Riedel og Astrid Lindgrens varme hyllest til bondedrengen Alfred skrevet til filmen om Emil i Lønneberget – framført både som sang av Tommy Körberg og senere som orgelimprovisasjoner da familien bærer kisten ut. Astrid hadde en egen varme for Alfred – hun som skrev for å fortelle ”något om levandets villkor och hur knepigt det kan vara att vara människa”. Derfor lever bøkene hennes videre og vil vekke til live nye generasjoner av «tingletere», frihetssøkende Ronja’er som lar oss høre vårskrik i skogene og Kavring’er som erfarer at noen ganger er det ting som må gjøres, selv om de er farlige, ellers er man ikke et menneske, bare en liten lort.
