Første del av Barack Obamas etterlengtede presidentmemoarer, Et lovet land, ble utgitt over hele verden 17. november. Allerede ligger den på bestselgerlister i både inn- og utland, og boka har blant annet blitt kåret til en av årets ti beste av The New York Times.
Det er en åpenhjertig og selvreflekterende Obama vi møter i Et lovet land. Boka er en fengslende og dypt personlig beretning fra historiens verksted – sjeldent har vi kommet tettere på hvordan det kan føles å sitte i verdens mektigste posisjon som på disse sidene. Vi får være med i kulissene under Obama-periodens definerende hendelser, så vel som inn på soverommet i Det Hvite Hus og rundt middagsbordet med familien. Boka, som er på drøyt 700 sider, avsluttes med drapet på Osama bin Laden i 2011.
Det følgende intervjuet er gjort av Barack Obamas amerikanske forlegger, Crown Publishing Group (CPG) i forbindelse med lanseringen av boka. Intervjuet er gjengitt eksklusivt i Norge her på Boktips. Teksten er oversatt av Gunnar Nyquist.
Boka Et lovet land er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Et intervju med Barack Obama
CPG: I innledningen til Et lovet land, skriver du om ditt sammensatte syn på USA, men også at du fortsatt har tro på hva USA kan bli. Hva betyr «et lovet land» for deg? Og hvordan ser du på det løftet i dag, nå som du ikke er president lenger?
Barack Obama: Det jeg vil fremheve, er min grunnleggende tro på Amerika – til tross for alle våre utfordringer, til tross for historien og tragediene med slaveriet og raseskillelovene, krig og diskriminering, til tross for alle gangene da vi kom til kort.
Så er det jo en referanse til Bibelen og det at Moses ikke nådde det lovede land, en 40 år lang ørkenvandring. Det er også en referanse som gir mening for svarte amerikanere og til det Martin Luther King snakket om.
Det jeg gjerne vil ha sagt, er at selv om vi kanskje ikke når dit i vår levetid, selv om vi svikter eller går oss bort på veien, er jeg fremdeles trygg på at vi før eller siden vil komme dit, at vi kan skape en bedre union av stater, ikke en perfekt union, men en bedre union.
Den reisen jeg beskriver, handler om en ung mann som finner ut at han vil delta i den prosessen og som til slutt blir USAs president, som blir skjelt ut og herset med, men som kommer helskinnet fra det og fremdeles tror på mulighetene.
CPG: Du gir en levende skildring av hvordan det er å være USAs president, den daglige blandingen av gleder og skuffelser, tilbakeslag og små seire. Hvordan endret din forståelse av «presidentjobben» seg gjennom de åtte årene?
Barack Obama: Jeg vil nevne et par ting. Den første er hvilket privilegium det er å tjene sine landsmenn. Vi forstår det i teorien, men å kjenne ansvaret tynge i det daglige er noe annet.
Det å være president har vært sammenlignet med å løpe stafett. Jeg har alltid tenkt at det er som å overta stafettpinnen fra en lang rekke mennesker som har gått foran, noen av dem heroiske, andre som ikke lyktes like godt. Men når du er ute og løper, hvis du tar i og gjør så godt du kan, og du får til en god veksling, og landet eller verden er et litt bedre sted enn da du overtok, da kan du kjenne en viss stolthet og vite at du har spilt en viss rolle. Det tror jeg vi lyktes med.
Du må naturligvis lære deg å leve med presidentrollens unike ensomhet
Samtidig erfarer du at enda så mye makt og prakt som følger med presidentembetet, er det likevel bare en jobb, og den føderale administrasjonen består av mennesker som deg og meg, og der finnes mye av den samme dynamikken og spenningene som på mange arbeidsplasser, selv om omgivelsene er litt spesielle.
Du må naturligvis lære deg å leve med presidentrollens unike ensomhet, både av sikkerhetsgrunner og på grunn av jobbens egenart. Plutselig kan du ikke gå tur lenger, ikke sitte i parken og spise en sandwich, ikke gå på konsert. Du skjønner ikke hvor verdifullt det er å kunne være anonym før du ikke har muligheten til det lenger. Det er bare noe helt eget.
Når det er sagt, er det en gave å være president eller presidentkandidat: Du får sett et større tverrsnitt av landet, du får møte mange flere mennesker og får en bedre fornemmelse av hvor variert befolkningen er og hva vi har felles. Alle disse stemmene blir en del av deg, hvis du lytter. Det er en stor gave, og det er noe av grunnlaget for den optimismen jeg fortsatt har.
CPG: Du forteller at du pleide å avslutte arbeidsdagen med å lese brev du fikk fra vanlige amerikanere. Hvorfor var det så viktig?
Barack Obama: Da jeg var president, mottok Det hvite hus hver dag flere tusen brev og e-poster. Jeg bestemte meg for å lese ti stykker hver dag, så jeg ba medarbeiderne mine gjøre et representativt utvalg, som jeg leste om kvelden.
Det var for å minne meg selv om at det jeg gjorde, ikke handlet om meg. Det handlet ikke om storpolitikk. Det handlet ikke om å bli populær. Det handlet om folk der ute og deres hverdag, folk som enten trengte hjelp eller var sinte fordi jeg gjorde noe galt. Folk som fortjente å bli hørt. Til å begynne med skjønte jeg ikke helt hvor viktig denne vanen skulle bli for meg. Den hjalp meg å beholde bakkekontakten.
Jeg tror denne vanen hadde å gjøre med en mer grunnleggende visjon for hva vi prøvde å gjøre under valgkampen og jeg som president. Det handler om å lytte til folk. Spørre hvordan de har det og hva som er viktig for dem. Hvordan de kom fram til det de tror på. Hva de vil gi videre til barna sine.
Jeg erfarte at hvis du hører godt etter, har alle en spesiell historie. En formende fortelling om hvem de er og om deres plass i verden. Den er de villig til å dele med deg, hvis de bare føler at du faktisk bryr deg. Slik dannes limet som holder personlige relasjoner sammen. Det oppstår tillit, og det oppstår fellesskap. Og i siste instans, det var i hvert fall min teori, er det det limet demokratiet trenger for å fungere.
CPG: De første ukene du var president, ble du stilt overfor en rekke kriser som krevde umiddelbar handling, ikke minst i utenrikspolitikken: krigene i Irak og Afghanistan, terrortrusselen og klimaendringene, de internasjonale følgene av finanskrisen. Hva var prinsippene du navigerte etter i internasjonale spørsmål? Hva mener du er USAs rolle i verden?
Barack Obama: Helt fra første stund var det klart at vi ikke kunne opptre alene i håndteringen av de største utfordringene – fra den globale finanskrisen til klimaendringenes skadevirkninger. I en verden som ble enda tettere sammenknyttet i min tid som president, måtte vi tilby amerikansk lederskap for å få andre med på å gjøre noe med våre felles problemer. Men de samme kreftene for global integrering som har gjort oss avhengig av hverandre, avdekker også dype bruddlinjer i den eksisterende internasjonale orden.
Vi står oppe i en pandemi som kommer i tillegg til langvarige utfordringer – flyktningkriser, økonomiske konflikter, sjåvinisme med mer. Mer enn et kvart århundre etter den kalde krigen er verden på mange måter mer velstående enn noen gang, og likevel hersker det stor usikkerhet. Til tross for enorme fremskritt er det blitt vanskeligere å regjere, og spenninger mellom nasjoner kommer raskt til syne når folk mister tilliten til institusjonene.
Vi står oppe i en pandemi som kommer i tillegg til langvarige utfordringer – flyktningkriser, økonomiske konflikter, sjåvinisme med mer
Så vi står overfor et valg. Vi kan prøve å få på plass en bedre modell for samarbeid og integrering. Eller vi kan trekke oss tilbake i en sterkt splittet verden og komme i konflikt med hverandre etter gamle skillelinjer mellom nasjoner, folkegrupper, raser og religioner.
Etter min mening er ikke svaret å avvise global integrering. Vi må samarbeide for at fruktene av integreringen skal kunne nytes av flest mulig, og at de økonomiske, politiske og kulturelle problemene som følge av integreringen blir tatt opp og behandlet.
Jeg tror også at samtidig som vi har våre egne utfordringer, har USA en moralsk og praktisk forpliktelse til å fremme en internasjonal orden basert på universelle verdier og etablerte normer og regler. Vår innflytelse skyldes ikke bare militær og økonomisk makt – den har sin bakgrunn i den historien vi representerer. På samme måten som vi konsekvent har arbeidet for å perfeksjonere vår egen forbundsstat, må vi hele tiden prøve å gjøre mer i verden forøvrig.
CPG: Som USAs første svarte president ga du mange amerikanere en følelse av stolthet og fremskritt – men du skriver at din tilstedeværelse i Det hvite hus avstedkom en oppfatning om at naturens orden var endret. Hvordan vil du si du har satt spor etter deg når det gjelder raserelasjonene i USA?
Barack Obama: For det første trodde jeg aldri at den fanatiske rasismen ville bli feid vekk i og med at jeg ble valgt. Det sto klart for meg. Jeg har aldri ment at vi lever i en post-rasistisk tid.
Jeg tror at det som skjedde mens jeg var president, var en reaksjon blant folk som mente jeg symboliserte muligheten for at de eller gruppen de tilhører, skulle tape status, ikke på grunn av noe jeg gjorde, men bare fordi jeg ikke så ut som alle de tidligere presidentene. Mitt blotte nærvær gjorde folk urolig, i noen tilfeller eksplisitt, i andre tilfeller ubevisst, og så var det enkelte som greide å utnytte den frykten. Ser du tilbake på kraften i Palins folkemøter kontra McCains – bare se på forskjellen i begeistring blant de republikanske velgerne. Det sier noe om i hvilken grad identitetspolitikk, nasjonalisme og konspirasjoner appellerte til folk. Du kan trekke en linje derfra til påstanden om at jeg ikke er født i USA, som Donald Trump fremsatte, og til at Trump vant presidentvalget.
Mitt blotte nærvær gjorde folk urolig
Men samtidig, mens jeg var president, vokste det opp en hel generasjon unge som ikke syntes det var noe merkelig eller uvanlig at en svart mann innehadde landets høyeste embete.
Det har alltid vært uenighet i spørsmål som lenge har stått sentralt her i landet, ikke bare om rase, men om klasse, kjønn og følelsen av at noen er mer amerikanske enn andre, mer verdige statsborgere – hvem vi regner vi inn under merkelappen «Vi, folket» – som alltid har vært stridstemaer. De siste fire årene har vi sett at disse spørsmålene fremdeles er av stor viktighet, også da det ikke var en svart president.
Men generelt, når du snakker med barna mine og deres generasjon, er deres holdninger i det store og hele mer åpne – ikke bare når det gjelder rase, men også når det gjelder kjønn og seksuell orientering. Det er grunnen til at jeg ikke ser så mørkt på det. Jeg tar det likevel alvorlig, for historien beveger seg ikke i en rett linje. Holdninger kan gå både den ene og den andre veien. Vi må alle være årvåkne og jobbe så hardt vi kan, oppvise det beste i oss og si farvel til ting i amerikansk kultur som har vært så destruktive.
Amerika som eksperiment er i sannhet viktig for verden, ikke på grunn av historiske tilfeldigheter som gjorde oss til verdens mektigste nasjon, men fordi Amerika er det første reelle forsøket på å bygge et stort, multietnisk og flerkulturelt demokrati. Vi vet ennå ikke om det vil holde. Det må hver nye generasjon arbeide for.
CPG: Du er svært åpenhjertig om utfordringene med å være ektemann og far samtidig som du skjøttet presidentembetet. Hvordan greide du å fylle begge disse rollene og skille mellom arbeid og familieliv?
Barack Obama: Fra første stund var det å stille til valg som president et veddemål, et veddemål om hva slags land vi er. Jeg ba Michelle, Sasha og Malia satse sammen med meg, selv om de ikke likte tanken på et liv viet politikken. Vi var velsignet med god helse, en solid krets av venner og familie, dyp kjærlighet til hverandre og en felles tro på at vi hadde noe å bidra med. Så vi satset.
Skal jeg være ærlig, ble den tyngste foreldrejobben gjort i tiden før vi flyttet inn i Det hvite hus – og det var ikke jeg som gjorde den. Den ble gjort av Michelle, mens jeg reiste fra stat til stat og drev valgkamp. Den store byrden jeg la på familien i de to årene jeg drev presidentvalgkamp, lar seg vanskelig overdrive. Jeg var avhengig av Michelles styrke og foreldreferdigheter og barnas usedvanlig gode humør og modenhet, som de uten videre tok med seg til Det hvite hus.
Jeg er utrolig stolt over døtrene våre og hva det er blitt av dem. Som familie nøt vi det privilegium å få se verden og møte spennende mennesker, og det å kunne observere fra dag til dag hvor sterkt og tilpasningsdyktig landet vårt er. Jeg fikk mer tid sammen med barna enn jeg sannsynligvis ville hatt hvis jeg hadde fortsatt som senator, siden jeg bodde i etasjen over «butikken», som beskrevet i boken. Det gjorde at jeg kunne spise middag med familien halv sju hver kveld, selv om jeg kanskje måtte tilbake på jobb etterpå.
Den store byrden jeg la på familien i de to årene jeg drev presidentvalgkamp, lar seg vanskelig overdrive
Det betyr ikke at det ikke var ubehagelige eller kinkige situasjoner, som å måtte ringe en familie og forklare at Secret Service-agenter måtte gjennomsøke huset deres før Sasha kom på besøk, eller overtale en tabloidavis til ikke å trykke et bilde av Sasha og vennene hennes på kjøpesenteret. En tur ut med døtrene for å kjøpe is ble plutselig et stort prosjekt som innebar stengte gater, innsatsstyrker og pressefolk.
Var det stunder da jeg tvilte eller var motløs? Ja visst. Var det tider da det var en belastning for oss som familie? Dessverre, ja. Men stilt opp mot min tro på USAs muligheter og vår evne til å bevege oss mot høyere idealer tror jeg jeg snakker for hele familien når jeg sier at håpet likevel vinner.
CPG: Du reflekterer over noen vanskelige valg tidlig i livet – «mellom å arbeide for forandring innen systemet og å motarbeide det; mellom ønsket om å ville lede og å sette folk i stand til å endre sin egen situasjon; å ville være i politikken, men ikke være styrt av den». Hva er ditt råd til neste generasjon som bakser med de samme spørsmålene og krefter som drar i hver sin retning?
Barack Obama: Som så mye her i livet er det ikke et spørsmål om enten-eller – det er både-og. Når du prøver å oppnå den typen gjennomgripende endringer vi snakker om – enten det gjelder inntektsforskjeller, rasediskriminering eller klimakrisen – er det ingen tvil om at vi trenger grasrotaktivisme og demonstrasjoner som får folk til å åpne øynene. Som rister dem ut av selvtilfredsheten. Som får dem til å tro at de kan forme sin egen skjebne. Samtidig må vi benytte de politiske maktmidlene vi rår over – organisering, valgdeltagelse, å stille til valg – for å oppnå store, varige endringer som fører til reelle fremskritt.
Du kan ikke bare velge en president og lene deg tilbake og håpe at han eller hun får jobben gjort
Jeg er optimistisk. Det vi har sett de siste fire årene, er en enorm energi og entusiasme – og målbevissthet – hos brede lag av amerikanere. Og fordi folk engasjerte seg og stemte, kan vi sende Joe Biden og Kamala Harris til Det hvite hus. Jeg er overbevist om at de vil gjøre alt de kan for å samle oss som nasjon. Men det blir ikke enkelt, så vi må fortsette å engasjere oss og støtte dem.
For sannheten er: Du kan ikke bare velge en president og lene deg tilbake og håpe at han eller hun får jobben gjort. Du må fortsette å holde deg orientert og engasjert, og du må fortsette å stemme. For som vi så i mine to perioder, selv om du har flertall i både Huset og Senatet, er det ikke sikkert du får beholde det. Og blir du sittende med et senat som heller vil blokkere enn å samarbeide, er du nødt til å vinne valg. Den eneste måten å gjøre det på, er ved å fortsette å delta og utvide velgerbasen til du får en administrasjon som er som deg og avspeiler dine interesser. Det er tilfelle på føderalt plan, og det er tilfelle på delstatsnivå og lokalt.
CPG: Du har sagt at demokrati ikke bare er noe vi blir tildelt, men noe vi aktivt må skape sammen. I en stadig mer polarisert og splittet verden, hvordan kan vi ta vare på de demokratiske idealene?
Barack Obama: Det er ingen tvil om at landet er dypt splittet nå. Når jeg tenker tilbake på første gang jeg ble valgt i 2008, føltes ikke landet så splittet som det er nå, politisk, kulturelt, ideologisk og i enkelte tilfeller religiøst og geografisk, noe som er alvorligere enn politisk uenighet. Jeg tror dette langt på vei har å gjøre med endringer i hvordan folk blir informert. Jeg har snakket om dette før, og jeg skriver om det i boken. Ser du på Fox News, får du en annen virkelighetsoppfatning enn hvis du leser The New York Times, og den forskjellen var ikke så tydelig før, for da hadde du lokalaviser og mer overlapping når det gjelder hvor amerikanerne får informasjon fra.
Men nå, til dels på grunn av sosiale medier og ekkokamre, er det mange av dem som stemte på Donald Trump, som ikke mener at koronapandemien ble dårlig håndtert, stikk i strid med fakta. Jeg mener at i fravær av et felles faktagrunnlag, hvis vi ikke har evnen til å skille på sant og usant, vil ikke meningsbrytingen fungere. Og da vil heller ikke demokratiet fungere. Så vi må presse institusjonene våre til å svare på disse utfordringene.
Men skal dette demokratiet bestå, krever det aktiv deltagelse fra oss alle
Samtidig må vi fortsette å engasjere oss – og ikke bare hver gang det inntreffer en tragisk hendelse som setter uretten i landet i skarpt relieff, eller hvert fjerde år når det er presidentvalg. Skjer ikke den bedringen du ønsker, ta en nærmere titt på hvem eller hva som står i veien. Jeg vet det kan være slitsomt. Men skal dette demokratiet bestå, krever det aktiv deltagelse fra oss alle, og at vi konsentrerer oss om de viktige spørsmålene – ikke bare i valgår, men også mellom valgene.
Til syvende og sist har jeg tro på mine medborgere, særlig den neste generasjonen, som har en medfødt tro på alle menneskers likeverd, og som insisterer på å realisere prinsippene som foreldrene og lærerne deres sa var riktige, men som ikke alltid blir oppfylt i praksis.
CPG: Hva er budskapet du håper å formidle med Et lovet land?
Barack Obama: De siste årene har jeg tenkt mye på tiden som president, og i Et lovet land har jeg prøvd å gi en ærlig vurdering av presidentvalgkampen og presidentgjerningen, de viktigste hendelsene og folkene som formet dem, min egen oppfatning av hva jeg gjorde riktig og hvilke feil jeg begikk, de politiske, økonomiske og kulturelle kreftene som mine medarbeidere og jeg sto overfor – som vi som nasjon fremdeles strever med.
I boken har jeg også prøvd å gi leserne et inntrykk av den personlige reisen Michelle og jeg foretok i de årene, med både høydepunkter og nederlag. Og til slutt, i en tid da USA står midt oppe i så gjennomgripende forandringer, byr boken på mer vidtfavnende tanker om hvordan vi kan bygge bro over kløftene, gå videre og sørge for at demokratiet fungerer for alle – en oppgave som ikke er avhengig av en enkelt president, men av oss alle som engasjerte borgere.
Foruten å være underholdene og informativ håper jeg fremfor alt at boken vil inspirere unge mennesker over hele landet – og over hele verden – til å ta imot stafettpinnen, ta ordet og være med og gjøre verden til et bedre sted.
Boka Et lovet land er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Se også: Barack Obama forteller om skriveprosessen. Flere videoer finner du på Cappelen Damms YouTube:
